Klimafornektelse på norsk

Klimarealistene har oversatt Donna Laframboise sin bok «The Delinquent Teenager». I denne boka blir parkeringsbøter tatt som bevis på at FN er korrupt, miljøvernere sammenlignes med vampyrer, og utfordringene med sur nedbør var en «ikke-krise".

Agendaen i denne boka er mistenkeliggjøring av FNs klimapanel (IPCC) og klimaforskning i tråd med formelen «Doubt is our product» brukt av organiserte klimafornektere (se mitt tidligere innlegg http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/erikk/). Det som gjør denne boka til interessant lesning, er at den gir innblikk i det politiske og ideologiske verdensbildet bak angrepene. I boka er denne rammen ikke bare i bakgrunnen. Den er også premiss og tolkningsramme der ulike metaforer og bilder skal gi overbevisningskraft. Det tydeligste drivet i framstillingen ser ut til å være en ideologisk fundert antipati mot FN, IPCC, klimaforskning, og miljøvernorganisasjoner. Boka kunne godt hatt tittelen «Tea Party møter klimaforskning.»

For den som måtte være i tvil om hvor det bærer i denne boka, konkluderer hun helt på slutten: «the verdict that humans are responsible for causing dangerous climate change cannot stand. A new trial must be held (s. 169)». «Dommen» som hun vil til livs er nå formulert slik av FNs klimapanel (IPCC):

«Warming of the climate system is unequivocal, human influence on the climate system is clear, and limiting climate change will require substantial and sustained reductions of greenhouse gas emissions» (Pressemelding, IPCC, 30.januar 2014).

Den store konspirasjonen

Gjennomgående i boka blir smått og stort som forfatteren bringer til torgs et symptom på en større konspirasjon. Resultatet av konspirasjonen er at en konsensus som IPCC og et stort flertall av klimaforskerne samler seg om, egentlig er en politisk konsensus. Vi snakker med andre ord om et bedrag gjort av et helt forskningsfelt bestående av tusenvis av forskere. Virkelighetsforståelsen i boka som rettferdiggjør dette er omtrent slik: Som et «outrageous spoilt child (s. 49)» var IPCC dømt allerede fra fødselen av, som ektefødt barn av FN «mother of all bureacracies (s. 80)». For FN er IPCC et middel til å skaffe seg kontroll over store økonomiske ressurser på bekostning av vanlige borgere. Samtidig får byråkrater i FN systemet, IPCC representanter og miljøvernere anledning til å reise rundt på konferanser og føle seg viktige. Klimaforskere later som den politiske konsensusen er faglig siden de også får være med på moroa. Og politisk konsensus er avgjørende for at konferansene skal finne sted, slik at det kan utformes tiltak som kan kontrollere folk og ta fra dem friheten og jobbene deres.Og husk, dette har vært prøvd før: «Nations that have tried to impose top-down radical change have oceans of blood on their hands» (s. 134).Blod fra vampyrer, muligens, dette sies om en forsker som har hatt kontakt med Greenpeace:

"Imagine you’re an accident victim on the side of the road. You’re told not to worry, that the person who’s going to remain with you until the ambulance arrives is trained in first aid. What you aren’t told is that he is also a vampire and that the blood seeping from your wound will be difficult for him to resist” (s. 17).

Desinformasjon og mistenkeliggjøring

Boka viser at klimafornektelse handler om ideologi og politikk og i liten grad om fag. Mistenkeliggjøring skjer gjennom å bombardere leseren med faglig tøv, søkte generaliseringer og ledende spørsmål. Det som måtte finnes av berettiget kritikk i denne boka drukner i dette. Intet tegn er for lite på den onde konspirasjon:«One man told me that his neighbors might slash his tires or set fire to his house. Think about that. What kind of moment in history do we inhabit when people feel that helping to fact-check a UN document places them at risk?”(s. 45).

Ofte skjer mistenkeliggjøring gjennom at hun stiller slike spørsmål som hun lar stå ubesvart, som: «A single US government organization had 120 employees taking part in IPCC activities.Is every last one of them really a world class-expert» (s. 71)?

Synet på naturvitenskapens egenart i denne boka er eiendommelig. Det som invalidiserer klimaforskningen etter Laframbiose sitt syn, er bruk av modeller. Hun spør hvorfor vi skal stole på klimamodeller, når prisen på gull ikke lar seg forutse. Hun hevder at resultater fra modellberegninger er projeksjoner av forskernes forventninger. Samtidig kritiserer hun modellberegninger for ikke å stemme eksakt med empiriske data. Dette er selvmotsigende påstander: Hvis modellberegninger så lett formes av forventninger, hvorfor får ikke forskerne modellene til å stemme eksakt, alltid? I sitt korstog mot modellberegninger kommer gamle fornektelsestravere: Når vi ikke kan forutsi været presist på kort sikt, hvordan skal det være mulig å si noe om klimaets utvikling over tiår? Dette argumentet bygger på en misforståelse av forskjellen mellom vær og klima: Klima er vær midlet over tid slik at vær blir kortsiktige fluktuasjoner i en langsiktig trend. Ja, det er flere utfordringer med å forutse framtidig klima. Foreløpig er ikke klimamodeller gode på å beregne regionale forskjeller. Men klimamodeller har blitt testet på fortidens klima med suksess, og de har blitt testet på konsekvenser av vulkanutbrudd med hell. Og klimaforskere fortsetter å utvikle dem.

Hun hevder at det er helt uvisst hva som vil skje hvis konsentrasjonen av CO2 øker til 600 ppm. Dette er ren desinformasjon. Klimasensitiviteten, det vil si hvor mye temperaturen forventes å stige hvis CO2 konsentrasjonen dobles, er mellom 1,5 og 4,5 grader med 3 grader som mest sannsynlig. Det som gjør at forskerne kan estimere hva en økning av drivhusgasser vil bety for temperaturen er ikke basert kun på simuleringer, men også på empiriske målinger av iskjerner, årringer og koraller, såkalte proxy-data.

Men når man hever seg suverent over et forskningsfelts faglige grunnlag, er det jo bare å kjøre på. Av og til kan en lure på om hun skjønner hva det dreier seg om:

"Let us be sensible for a moment. Planet Earth is 4,5 billion years old. During that time it has endured all sorts of perfectly natural climate transformations. As recently as 20000 years ago 97% percent of Canada was covered by ice. That ice melted and retreated and the Ice Age ended all on its own. The Egyptian pharaos, remember, only came into the picture 5000 years ago, while the Romans ruled 2000 years ago. To suggest that the climate has ever been within human control is surely a bit silly (s. 3-4)".

Silly, indeed. Problemet er ikke at vi mennesker kontrollerer klimaet, men at vi påvirker det.

I boka forstås «konsensus» på en måte som gjør at normal vitenskapelig diskusjon blir et bevis på at konsensus ikke finnes. Laframbiose er ikke fornøyd med mindre hver eneste forsker er enig i hvert eneste ord i en publikasjon (s. 87). Konsensus ser også ut til å innebære det ikke finnes forskere som føler seg forbigått. Men: konsensus betyr ikke at det ikke er uløste problemer, eller at det ikke finnes diskusjon og uenighet. Konsensus har en hard kjerne med myke kanter. Konsensus etableres når forskere samler seg om noen tråder og forlater andre. De begynner å vise til hverandres arbeid gjennom sitering. Det etableres «fakta» som blir robuste, og som det for tiden ikke er bryet verdt å utfordre. Konsensus er samtidig noe fleksibelt, og etablerte fakta kan åpnes igjen. Dynamikken i hvordan forskere arbeider for å oppnå objektiv kunnskap er fint beskrevet i Bruno Latours «Science in Action». Laframboise bruker imidlertid begrepet konsensus slik det passer henne, avhengig av om hva som stemmer med hennes ideologiske overbevisning eller ikke. En fordelaktig «konsensus» om at det ikke er sammenheng mellom global oppvarming og ekstremvær hevder hun er etablert på grunnlag av 24 artikler på et work shop. Men slik evidens begynner å foreligge, selv om bildet er komplekst med ulike grader av sannsynlighet (https://www.ipcc.ch/pdf/special-reports/srex/SREX_Full_Report.pdf).

Hockey-stick

Ingen klimafornekterbok uten et angrep på hockey-kølle grafen. Betegnelsen er gitt grafiske framstillinger med rekonstruksjon av temperaturutviklingen på jorda gjennom en tusen års periode. Den er kanskje den aller viktigste grafen i klimaforskningen. Den viser at temperaturen har fulgt en svakt nedadgående trend fra 1000-1300 tallet, mot den lille istid fra 1400-1800 tallet, før en rask oppvarming gjennom 1900-tallet. Det er lagt ned store anstrengelser fra fornektere i å diskreditere grafen og særlig en person som var sentral i to publikasjoner i 1998 og 1999, Michael E. Mann.

At angrepet kommer først i kapittel 32 i Laframboise sin bok, tyder kanskje på at lufta er i ferd med å gå ut av ballongen. Her gjentas påstander satt fram av McIntyre og McKidrick i en artikkel i 2004 om at hockey-køllen i Manns artikler skyldes feil statistiske metoder. Dette ble gjendrevet, McIntyre og McKidrick hadde utelatt viktige data i sine beregninger. Siden har det kommet flere studier med ulike statistiske metoder, som bekrefter hockey-stick, se https://www.skepticalscience.com/broken-hockey-stick.htm. Klimaforskningen går videre mens fornekterne fortsetter å resirkulere tilbakeviste påstander.

Myten om en varmere periode fra 800-1400 som er sammenlignbar med 1900 tallets oppvarming blir også gjentatt, som muntlige uttalelser fra to geologer. Men 1900 tallet skiller seg fortsatt ut når global gjennomsnittstemperatur legges til grunn (og ikke lokale regionale temperaturer).

Det er påfallende at Laframboise som tidligere i boka har vært svært opptatt av den faglige bakgrunnen til folk støtter seg til personer uten bakgrunn som er direkte relevant for klimaforskning. McIntyre har ikke relevant forskningsbakgrunn men derimot status som rådgiver i fossil energisektor, mens McKidrick er økonom. Hun bruker også en jurist uten naturvitenskapelig bakgrunn som sannhetsvitne i sitt angrep på modeller.

Konstruktiv kritikk – og det motsatte

Tittelen på boka henspiller på IPCC som et bortskjemt barn som aldri har blitt satt krav til eller blitt irrettesatt, som alltid har fått det som det peker på og som dermed har blitt ganske ufordragelig. Denne metaforen går som en rød tråd i boka. Hvis vi stanser et øyeblikk ved denne metaforen, framkommer utover i boka til Laframboise at IPCC har blitt kritisk belyst. IAC (Inter Academy Council) gjorde en uavhengig undersøkelse av IPCC. De peker på at både klimaforskningen og samfunnet har utviklet seg siden IPCC ble dannet, og at de anbefaler grep for å forbedre organisasjonen. Anbefalingene handler i korte trekk om å styrke den daglige driften av IPCC med beredskap til å svare på henvendelser og korrigere feil; gjøre review prosessen mer målrettet og effektiv; gjennomføre en mer ensartet måte å beskrive risiko på, og å utvikle en mer transparent og effektiv kommunikasjonsstrategi. Med andre ord, IPCC har svakheter og kan forbedres. Men slike svakheter er i Laframbois framstilling symptomer på at ingenting fungerer i IPCC. Hun plukker ut kritiske merknader, men overser konteksten omkring. Hun gjengir følgende sitater i sin bok (noter 34-1)). Nedenfor har jeg uthevet Laframboise sine gjengivelser. Leser man litt omkring, blir meningen mindre dramatisk.

"Although the Committee finds that IPCC’s procedures in this respect are adequate, IT IS CLEAR THAT THESE PROCEDURES ARE NOT ALWAYS FOLLOWED." (s. 39, Full report, October 2010).

"The IPCC uncertainty guidance provides a good starting point for characterizing uncertainty in the assessment reports. However, the guidance was not consistently followed in the fourth assessment, leading to unnecessary errors. For example, authors reported high confidence in STATEMENTS FOR WHICH THERE IS LITTLE EVIDENCE, such as the widely quoted statement that agricultural yields in Africa might decline by up to 50 percent by 2020" (s. 17).

Og mer obsternasig er ikke IPCC enn at IAC er fornøyd med responsen på evalueringsrapporten (http://reviewipcc.interacademycouncil.net/IACAbuDhabiMay2011.html).

Noen av temaene som Laframboise tar opp har ytre likhetstrekk med temaene i IAC undersøkelsen. Men tro ikke ett sekund at Laframboise har som mål å gi konstruktiv kritikk for å forbedre IPCC. Mens hovedkonklusjonen til IPCC er “The Committee found that the IPCC assessment process has been successful overall” (Executive summary) , bruker Laframboise betegnelsen «A damning assessment» (kapitteloverskrift).

Klimafornekterne gjør skade

Et annet retorisk knep er at IPCCs assessment reports (AR) konsekvent kalles «Climate Bible» (hm – Bibelen som resultat av «politisk konsensus»? Bibelen i oppdatert utgave hvert 6. år? ). Jeg fikk som skoleelev utlevert Det nye testamentet på skolen, med tittelen «Godt nytt». På mange måter er Laframboises bok «godt nytt». Den viser hvor svakt saken til Klimarealistene står, når dette er boken de velger å oversette og omfavne.

Muligens oppfatter hun seg selv som en uavhengig kritisk røst. Men hennes argumentasjon og ståstedet for den er helt i tråd med den organiserte klimafornektelsen hvor bl.a. Heartland Institute er sentral, og hvor Laframbiose har holdt foredrag. Slik sett utleverer boka det ideologiske grunnlaget for de organiserte klimafornekterne. Men kanskje fikk hun en vekker om hva slags venner hun hadde fått med Heartland Institute etter at Heartland lagde plakater med bilde av Unabomberen med sidetekst «I still belive in global warming. Do you?» På bloggen sin forteller hun at hun avlyste et foredrag ved Heartland i 2012 som følge av dette.

Laframboise liker å framstille seg som talsperson for «folk flest».

"The vast majority of people simply do not want their lives transformed. Many of them are barely coping as it is. They’re struggling to pay their bills, to provide opportunities for their children, and to care for the elderly and disabled. In democratic societies any political party that tries to introduce radical sociopolitical change is unlikely to be re-elected.That’s the real world" (s. 134).

Det er bare det, at disse menneskene og deres barn er de som rammes av klimafornekternes «Doubt is our product» som Laframboise og Klimarealistene har gått i ledtog med.