---
Dette er Dagsavisens Innfall-spalte. Overveldende kjærlighet til demokratiet kan forekomme.
---
«Kamerater! Der suser et tog over jorden, saa langt som den naar, og det tordner i hundrede sprog: Den er vor, denne jord, den er vor!», lyder en strofe i Nils Collett Vogts Første Maidagssang. Det er over 130 år siden han skrev den, men det kunne like gjerne vært en gjenfortelling av det som foregikk på Youngstorget i Oslo under årets 1. mai-markering.
Jeg sto der med gode kolleger, bak den hønngamle, røde fana vår. Den det står «Arbeiderbladets redaksjonsklubb» på. Det dundret i bass- og skarptrommer, solkremfornektende unger vrei seg i barnevogner. Russ sto og klinte. Sola svidde øra mine.
Og da palestinaaktivistenes rop overdøvde Jonas Gahr Støres tale, rant hjertet mitt over.
Det som utspilte seg var et kroneksempel på hva slags demokrati vi har i Norge. Det er ikke bare et begrep, noe abstrakt og konseptuelt. Jeg sto midt i det. Jeg sto midt i det føkkings demokratiet.
Les også: «Kniven i ilden»-regissør: – Jeg har også vært en mor som drar (+)
Jeg fikk frysninger nedover låra, som når jeg hører eksepsjonelt vakker musikk. «Det her!» utbrøt jeg til hvem enn som sto rundt meg. Særlig flere ord hadde jeg ikke akkurat da. Det var så mektig, og så kraftfullt. Aktivistene brølte, og Støre tok imot. Han viste seg ikke fornærma, eller krenka. Han ble ikke forbanna, eller krevde ro. Han ba ikke om at aktivistene skulle bli bortvist. Han brukte ikke makta si til å stilne dem. Isteden lytta han, og svarte dem. Gikk utenom manus, lett som ingenting. For Støre skjønner jo at det er akkurat dette det dreier seg om: demokrati. Ytringsfrihet. Og det truer ham ikke.
I folkemengden var det uenighet om det var bra eller dårlig, at statsministerens tale ble avbrutt. «Kjære venner, jeg kjenner en enorm kraft i å stå her, her er det mulig å både rope og å si fra», sa Støre til oss alle. «Lenge leve ytringsfriheten», sa han helt til slutt.
Det er så vakkert at det er til å grine av. Det var jeg på nippet til å gjøre da, og jeg kjenner det bruser i hjertet mens jeg skriver om det nå. Den er vår, denne jord, den er vår. Visst pokker, Nils Collett Vogt! Den er din, den er min, den er Støres og Palestinas og transfolkas og skrotvenstres og freppernes og fagforeningenes og mødrenes og fedrenes og unga på Nordpolen skoles jord. Og det er en overbevisning som hele det Youngstorget var beredt til å forsvare, med alt de hadde, den dagen der.
Og så gikk vi i tog, halve Oslo. Den andre halvparten sto på fortauene og heiet. Det virka i hvert fall sånn.
God helg!
Les også: Raus, robust og framoverlent: Ingen slagord. Bare et innfall
Les også: Nå har det tilta for verden, fatter’n
