– Jeg elsker «Kniven i ilden». Boka er et fantastisk utgangspunkt for å lage teater, sier Cecilie Mosli til Dagsavisen.
Hun er skuespiller og regissør. På CV-en står blant annet filmversjonen av «Snøsøsteren» for Netflix, kinofilmen «Tre nøtter til Askepott» og to episoder av TV-dramaet «Grey’s Anatomy».
– Jeg har laget mye film og TV de siste årene. Men jeg har savnet det lekne med teateret. At man kan lage en kontrakt med publikum om at alt ikke må være så realistisk. Dersom man sier at «denne boksen er et hus», ja så er den det på teateret. Når man skal jobbe med et så rikt verk som «Kniven i ilden», blir vi nødt til å leke mye, sier Mosli.
Les også: – Maset om at litteratur ikke er folkelig, mens idretten liksom er det, er bare norsk ideologi (+)
«Kniven i ilden»
«Kniven i ilden» er Ingeborg Arvolas roman om hennes tipptippoldemor Brita-Caisa.
Les også intervju med Ingeborg Arvola: – Man tenkte at folk kunne forbanne – ganne – hverandre (+)
Året er 1859, og Brita-Caisa er alenemor til to barn. Hun må stå kirkerett fordi faren til ett av barna er en gift mann. Det betyr at hun skal stå fremst i kirka og skamme seg mens blir beglodd av alle, fire søndager på rad.
– Det sier sitt at hun må stå kirkerett, mens mannfolka som har prøvd seg på henne, får sitte på kirkebenkene og se fromme ut. Brita-Caisa vil bare gjøre det beste utav omstendighetene hun har. Jeg beundrer det. Hun gir seg faen ikke! Hun eier lite og vet at hun må jobbe hardt, men det er greit.
Fra Finland til Finnmark
Brita-Caisa bestemmer seg for å dra fra Finland og søke lykken i Finnmark. Planen er klar: Hun vil finne seg en mann. En som er god å jobbe, og som ikke drikker for mye. Det kan da ikke være for mye å be om? Selv er hun både vakker og arbeidsom, god med både dyr og mennesker.
– «Jeg er ikke fast», sier Brita-Caisa. Hun trosser masse konvensjoner. Ikke bare står hun imot fornorskninga. Hun insistere på å være den hun er, elske den hun vil. Hun jobber mot det å ha skam. Det fascinerer meg så sterkt, sier Mosli.
Les også: – Egentlig, i virkeligheten, vet vi ikke om hun faktisk var så pen. Kanskje sa det bare klikk mellom dem? (+)
«Sanger fra Ishavet»
Romanen er første bind i serien «Sanger fra Ishavet». Boka er på 400 sider, med handling fra flere steder og med svært mange karakterer. Mye må kuttes og strammes inn for at det skal kunne bli et teaterstykke.
– Jeg er vant til scenetekst, til at ting må forandre seg. En roman har ikke musikk i seg. På teater kan vi få til det. Boka mi er der, selv om noen ting kuttes og endres, sier Ingeborg Arvola.
Men én setning lar nok Cecilie Mosli få bli:
– «Jeg er en mor som drar», sier Brita-Caisa. Jeg klarer nesten ikke si den uten å begynne å gråte selv. Det er et tabu jeg kjenner meg igjen i. Jeg har også vært en mor som drar, som kan kjenne på hva andre tenker om det. Brita-Caisa drar av nødvendighet. Jeg har også dratt av nødvendighet. Selv om barna er viktigst, så må man av og til være borte fra dem. Om man ikke tar den jobben der ute, er man ingen god mor, da heller. Men det er fortsatt tabu. Om menn drar fra barna for å jobbe, er det ingen som stusser. Men kvinner får høre at de velger feil. At de er dårlige mødre, sier Mosli.
Riksteatret våren 2026
Riksteatret vil turnere med «Kniven i ilden» vinteren og våren 2026. Lena Kristin Ellingsen spiller hovedrollen som Brita-Caisa, mens Ivar Beddari spiller Mikko, mannen Brita-Caisa faller for.
– Åh, jeg gleder meg sånn! Det er så gøy å kunne sitte på sidelinja og få høre hva Cecilie og de andre jobber fram. Små setninger får en helt ny betydning. Nye punkt skinner. Jeg er fylt av glede, sikker på at det kommer til å bli bra, sier Ingeborg Arvola.
«Vestersand»
Minst 60.000 mennesker har kjøpt romanen hennes. Andre bok i «Sanger om Ishavet», «Vestersand», kom i høst, og neste høst kommer tredje bind i serien.
– En periode tenkte jeg at det var litt dumt at hver gang en roman får mange lesere, så gjør man teater av den, i stedet for å skrive et nytt teaterstykke. Men nå har jeg kommet til at det er veldig fint. Bok og scenetekst hjelper hverandre. De kjemper ikke mot hverandre, de står sammen mot andre digitale utfordringer, sier Arvola.
Les anmeldelsen av «Vestersand»: «lidenskapen er så dampende het at snøen smelter» (+)
Kventeateret – Kvääniteatteri.
«Kniven i ilden» blir til i samarbeid med Kventeateret, Kvääniteatteri. Turneen vil dekke hele landet, med Nord-Norge først.
– Det er viktig for meg at dette er en historie fra vår del av verden. Fra Nord-Norge, sier regissør Mosli.
– Alle vi fra nordområdene er vokst opp med at alle er en blanding av alt. Man har hørt bruddstykker av samiske historier, og finske. Men altså bruddstykker, sjeldnere hele fortellinger. Til det har fornorskninga vært for sterk. Dette er fortsatt tandert materiale for mange. Men det fine med «Kniven i ilden» er at Ingeborg fokuserer på menneskene. Hun viser fram utfordringene deres, uten å stave ut at mange kommer av undertrykking, sier Mosli.
Les også: Psykiatri og rusomsorg bygges ned. Dårlig ide, forklarer krimdebutanten (+)
Kvensk kultur
Ingeborg Arvola har samarbeidet med Kvääniteatteri før, da barnebøkene hennes om Buffy By ble teater der i 2023.
– Det som er gøy nå, er at man ikke trenger å «henge det kvenske på veggen» lenger. Det kan vise seg i småting. Et par ord her, en gjenkjennelig karakter der. I musikken, som en puls eller understrøm, uten at det kvenske må tres over hodet på skuespillerne og staves ty-de-lig fram. Det er deilig, og mye artigere, sier Arvola.
– Kventeateret har allerede gjort mange betydningsfulle forestillinger, som da skuespillere leste opp hele Sannhets- og forsoningskommisjonen om fornorskningspolitikken overfor samer og kvener/norskfinner. Nå kan vi lage teater nå uten at vi må starte med å forklare hva kven er. Noe også Ingeborgs bok har bidratt veldig mye til, sier Mosli.
Les også: Hils på Dagsavisens nye spaltist, Eivind Trædal
