En hyllest til Abid Raja

Mer enn noen andre har han vist oss andre dette: Muslimer er ikke farlige.

Trass i at jeg er en av dem som på syvende året ønsker at Solberg-regjeringen skal havarere fort og stygt, og som ved forrige stortingsvalg ønsket Venstre under sperregrensa fordi de holder liv i denne regjeringen, må jeg medgi én ting: At Abid Raja er blitt kulturminister, er det beste som har skjedd landet vårt i disse årene.

Jeg mener ikke å idealisere Raja som politiker.

Men det er bra at han har vært den profilerte samfunnsstøtten han har vært siden han ble valgt inn som vararepresentant på Stortinget i 2009. Og det er bra at han nå har tatt plass ved kongens bord.

Abid Raja er et viktig forbilde for mange i Norge, først og fremst barn og unge med muslimsk familiebakgrunn. Vi trenger ham. La meg forklare hvorfor.

I over ti år underviste jeg på en ungdomsskole i en villaforstad på Østlandet hvor majoriteten av innbyggerne er hvite nordmenn.

Les også: «En ting vet vi med Abid Raja som kulturminister: Kjedelig blir det ikke!»

Gjennomsnittlig i hver klasse var det 1–2 elever fra familier med innvandrerbakgrunn fra muslimske land. Dette var etter 11. september. I disse årene var medias dagsorden preget av uro i Midtøsten, terrorbomber i Madrid og andre steder, Muhammed-karikaturstrid, Profetens Ummah-demonstrasjoner og slikt.

Da var det vanskelig å være muslim i Norge. Det har jeg forstått i ettertid. Når jeg ser tilbake, husker jeg at elevene fra muslimske familier ved min skole gikk stille i dørene — veldig stille.

Så kom 22. juli 2011. Muslimhatet på sosiale medier — har en venn av meg, som er muslim, fortalt — raste til meldingen kom sent på kvelden om at den pågrepne gjerningsmannen var «etnisk norsk».

Omtrent samtidig ble jeg satt til å undervise i RLE (med og uten K) — et fag jeg har god greie på. Da skjedde det noe forunderlig, når vi kom til islam på pensum.

Idet jeg lærte elevene at islam ikke er en voldsreligion, men at å være muslim handler om å ydmykt underkaste seg Guds vilje, vise barmhjertighet og hjelpe de fattige, tødde de muslimske elevene eller den muslimske eleven i klassen opp.

Fra å være taus og forsiktig, vennlig smilende stillegående, kunne han eller hun nå med frimodighet fortelle til klassen om seg selv og hva troen betydde for ham eller henne.

Den siste gangen dette skjedde, var under det verste av borgerkrigen i Syria.

Jeg glemmer ikke KRLE-timen da den muslimske eleven i klassen, som før knapt hadde tatt ordet i klasserommet, våget å si høyt: «Jeg håper ikke at mine klassekamerater tror at vi støtter IS.» Elevens familie kom fra et land like langt fra IS som Norge er fra Ukraina.

Likevel var eleven bekymret for at de andre elevene skulle tro at eleven med familie støttet denne terrorstaten, bare fordi de var muslimer. Det ble en tankevekker for meg.

Etter dette gikk det opp for meg hvilken byrde mange norske barn og unge fra muslimske hjem bærer på i møte med de andre.

Det var også etter dette at jeg innså hvor viktig Abid Raja er for Norge og for norsk muslimsk ungdom. Mer enn noen andre har han, gjennom sitt politiske engasjement og sin synlighet i det offentlige rom, vist oss andre dette: Muslimer er ikke farlige.

Han har tatt støyten ved det. Han har klaget svært lite over all hetsen han selv har blitt utsatt for, både for sin hudfarge og sin religion, som følge av at han har stått i denne posisjonen. Han kunne ha gjort det enklere for seg selv: vært advokat, tjent mer penger og fått langt mindre kjeft, utenfor det politiske rampelyset.

Les også: Listhaug: – En provokasjon mot Frp at Raja ble statsråd

I stedet har han valgt å være et synlig forbilde og eksempel, og en støtte for alle norske minoritetsungdommer som bekymrer seg for om andre nordmenn ser på dem som mulige terrorister.

Er det noen som lurer på om Abid Raja er tilhenger av norske verdier, kan de søke opp 17. mai-talen hans på Eidsvoll i 2016. Det er en meget god tale.

Abid Raja har begrunnet sitt valg av partitilhørighet til Venstre — som fronter frihet som sin fane — med at Norge har gitt ham frihet til å gifte seg med den han elsker. Det er vakkert. Uendelig mye mer vakkert enn de som demonstrerer frihet ved å hevde retten til å spise lakrispipe, kjøre bråkete vannscootere og ha seksuelle utskeielser i fylla.

Abid Raja har frontet tre verdier som jeg er usikker på om er norske. Disse viste han særlig tydelig da han overtok nøklene til kulturdepartementets sjefsstol: Han er raus, takknemlig og inkluderende.

Av erfaring tør jeg si at motsatsene smålighet, misunnelse og «oss og dem»-tenkning er mer typisk for Norge. Men la oss gjøre Rajas raushet, takknemlighet og inkludering til norske verdier! Da kan vi få et løft vi som folk ikke har hatt siden Alf Prøysen. Gjerne litt mer Raja i monitor, takk!