Den konstruktive veien i narkotikapolitikken?

Ødelegger ekstremistene den norske narkotikadebatten? Jeg ble litt betenkt forleden, da jeg leste en artikkel av Dag Endal og Mina Gerhardsen i Vårt Land.

I kronikken «Den tredje vei i narkotikapolitikken», skriver Dag Endal og Mina Gerhardsen at narkotikadebatten ofte ødelegges av» ekstremister som enten vil ha legalisering eller krig mot narkotika».

Det hevdes at denne ekstremismen skaper «en skarp polarisering der frontlinjene går ved «legalisering» eller «krig mot narkotika» og derved reduserer innholdet i narkotikadebatten.

Riktignok referer artikkelforfatterne til internasjonal politikk opp mot FNs narkotikakonvensjoner og toppmøte i New York til neste år.

Men retorikken må også kunne forstås som et innlegg i den norske narkotikadebatten.

Mitt anliggende her er egentlig ikke rusdebattens faglige innhold, men snarere noen refleksjoner om hva slags retorikk som rent faktisk kan ha håp om å bidra til en kunnskapsbasert og nyansert narkotikapolitikk her hjemme. Snevre perspektiver skaper som regel ikke det beste grunnlaget for velfunderte politiske beslutninger.

Endal og Gerhardsen mener at denne «stillingskrigen står i veien for en konstruktiv videreutvikling av politikken og lovgivningen».

Det er vanskelig å forstå at det å sette merkelapper som» ekstremist» på meningsmotstandere er veien å gå for å oppnå en konstruktiv politikk på narkotikafeltet her hjemme.

Det samme kan sies om forkjempere av legalisering når enkelte omtaler annerledes tenkende som moralister, som hindrer en verdig behandling av rusavhengige.

Slike polariseringer, enten det kommer fra motstandere av legalisering eller fra tilhengere, bidrar til et bilde av rusfeltet som en slags følelsesladet ideologisk slagmark. Det er, etter min mening, svært uheldig og bringer oss ikke videre i noen konstruktiv retning.

Det er klart at det er en rekke spørsmål vi er uenige i. Det skulle bare mangle.

Men når alt kommer til alt; De fleste bruker og pårørendeorganisasjonene på narkotikafeltet er faktisk enige om ganske mye også.

Vi er blant annet enige om at det fortsatt er en lang vei å gå før rusavhengiges pasientrettigheter ivaretas på en skikkelig og forsvarlig måte.

Vi er enige om at det dramatisk høye antall overdoser i Norge må løses gjennom forebyggende innsats og informasjon til risikogrupper.

Vi er enige om at overdosedødsfall er en stor påkjenning for pårørende og venner. Vi er enige i at nærstående ivaretas i for liten grad. Vi er enige om at rusavhengige, rehabilitert eller ei, har krav på en tilrettelagt og egnet bolig.

Jeg tror også de fleste aktører på narkotikafeltet forstår at når samfunnet ikke prioriterer en skikkelig rusomsorg, er det mange pårørende som ender opp som ufrivillige omsorgsboliger og ytere av sosialhjelp.

Hva har så dette med merkelapper som «ekstremist» og «moralist å gjøre?

Jo, man kan komme i skade for å «mate» media med en overvekt av salgbare følelsesladede presseoppslag som ikke akkurat bidrar til en kunnskapsbasert rusdebatt. Det gir ofte spalteplass, men kan også virke ødeleggende på narkotikadebatten.

Dersom noen skulle lure; Dette er ikke ment som et innlegg for eller mot legalisering eller avkriminalisering. Ingen behøver minne meg på at LMS er medlem av Actis. Men det er kanskje slik at man gjennom nyanserte debatter kan klare å inkludere perspektiver som ellers kan gå tapt.

Jeg er overhode ikke uenig med artikkelforfatterne i at rusmisbruk er til stor samfunnsmessig skade og forringer tredje persons muligheter til å leve et godt liv. Men allikevel oppstår det etiske utfordringer med tanke på hvilke former for straffereaksjoner et samfunn velger å bruke. Valg av straffereaksjoner er et stort inngrep i den enkeltes frihet og integritet.

Dag Endal og Mina Gerhardsen er da også åpne for strafferettslige reformer og skriver blant annet at det pågår «en stille revolusjon der alternative reaksjoner tas i bruk for førstegangslovbrytere».

Jeg håper virkelig debatten om alternative straffeformer ikke skal foregå i stillhet, men drøftes i det offentlige rom. Måten et samfunn velger å straffe sine borgere på, sier mye om det samme samfunns verdier og berører i stor grad den enkeltes rettsikkerhet.

Så vanskelige etiske problemstillinger må for all del ikke behandles i det stille, men i en bred offentlig diskurs, tuftet både på kunnskap og personlig overbevisning, men også respekt for hverandres ståsted.

Kanskje felles front på de områder der de ruspolitiske organisasjonene er enig, samt en kunnskapsbasert og balansert debatt på omstridte områder, kan bidra til en konstruktiv narkotikadebatt?

Kari Sundby

Generalsekretær Landsforbundet Mot Stoffmisbruk(LMS)