Den brutale sannheten

Flere israelske soldatveteraner som har vært med på tidligere invasjoner og militære aksjoner i de palestinske områdene, har fortjenestefullt fortalt sine historier. Noen av dem åpent, de fleste anonyme. Felles er historier om systematiske overgrep og brutalitet fra den israelske okkupasjonsmakten. Dette er særdeles viktige historier og stemmer som det internasjonale samfunnet i langt større grad burde lytte til, ikke minst den amerikanske opinionen som får servert løgnaktige fremstillinger hvor Israel er det store offeret som «forsvarer seg» og palestinere og Hamas som den aggressive og voldelige part i denne konflikten.

De israelske soldatveteranenes historier er kraftfulle vitnesbyrd om det omfattende hatet og rasismen i den israelske hæren (IDF) som gjennom tiår har rammet den palestinske sivilbefolkningen. Vitnesbyrd fra hundrevis av israelske soldater er blant annet samlet inn av NGO’en (NGO – non-governmental organization) «Breaking the Silence» (http://www.breakingthesilence.org.il/).Blant annet er145 vitnesbyrd er publisert i «Our Harsh Logic: Israeli Soldiers’ Testimonies From the Occupied Territories 2000-2010», Oded Na’ aman, co-editor, Metropolitan Books 2012).

“Breaking the Silence” er en organisasjon av israelske veteraner som har tjenestegjort i den israelske hæren siden starten på den andre intifadaen (år 2000). Veteranene har tatt på seg den samvittighetsfulle oppgaven i å avsløre for den israelske offentligheten om hva som egentlige foregår i de okkuperte palestinske områdene. Soldater som tjenestegjør i de palestinske territoriene, er vitner til og deltar i militære aksjoner som forandrer dem dypt for livet. Tilfeller av maktmisbruk mot palestinerne, plyndring og ødeleggelse av palestinsk eiendom, har vært normen i mange år, men blir i den israelske offentligheten fortsatt forklart som enkelttilfeller.

Vitnesbyrdene fra veteranene viser en svært alvorlig virkelighet med forverring av moralske normer. Selv om denne virkeligheten er kjent nok for israelsk militært personell, soldater og offiserer, er det et tema som ignoreres i det israelske samfunnet. Israelske unge menn og kvinner som har tjenestegjort, vender tilbake til det sivile liv og oppdager den enorme avstanden til den brutale virkeligheten i soldattjenesten og som stridende.

Flere hundre vitnesbyrd er samlet inn av Avichai Sharon og Noam Chayut, to modige israelske veteraner som åpent har stått fram for å fortelle om IDF sin brutale framferd («Interview with veterans of the Israel defence forces» LiveLeak.com, «Israeli Soldiers Speak Out – Burning Conscience» Youtube.Com. 10.09.2012). Sharon og Chauyt betrakter jeg som virkelige helter som har bidratt til å avdekke den israelske hærens brutalitet. I intervju har de fortalte om rutinemessige og daglige ydmykelser som den den palestinske sivilbefolkningen ble utsatt for. Det var ikke snakk om enkelthandlinger, men en regulær og systematisk oppførsel fra soldatenes side.

Sharon fortalte for eksempel om hvordan palestinske hus ble jevnet med jorden med bulldosere uten at de palestinske familiene ble varslet på forhånd. Ifølge Sharon skjer slike ødeleggelser av palestinske hus og hjem på direkte ordre fra offiserer. Det kan være unge løytnanter og kapteiner i tjueårene som tar beslutningen om hvilke hus som skal ødelegges. Det syntes å skje vilkårlig i den forstand at det ikke virket som om det var noen kriterier for hvilke hus som skulle ødelegges. Hvis en offiser av en eller annen grunn ikke likte gule hus, ja da ble disse jevnet med jorden. Denne nærmest systematiske uforutsigbarheten, skapte et lunefullt mønster hvor palestinerne i området aldri kunne være sikre på hvilke hus som neste gang ville bli rammet på denne måten.

Ikke alle veteraner tør åpent stå fram som varslere om Israels systematiske brudd på menneskerettigheter og folkerett. Mange veteraner velger å være anonyme med sine historier, fordi det koster atskillig å stå fram. Særlig representanter fra høyresiden i israelsk politikk, ser på slike varslere som forrædere og avskum. I det følgende gjengir jeg et lite utdrag fra vitnesbyrdene som eksempler på sannheten om den israelske hærens oppførsel.

En veteran forteller om tjenesten han gjorde i 2009 i Nablus-distriktet på Vestbredden hvor de i en landsby gjennomsøkte seksti hus. De israelske soldatene tok i bruk en lokal skole. Et klasserom ble brukt til etterforskningsrom for sikkerhets- og etterretningsorganisasjonen Shin Bet, et rom ble reservert for fanger og et tredje var hvilerom for soldatene. Veteranen forteller om hvordan de rutinemessig raidet og gjennomsøkte palestinske hus og hjem, om hvordan soldatene ødela alt inventar, knuste møbler og skap til pinneved og ødela gulv og fliser.

Det kunne foregå om natten og han forteller om et tilfelle om et hus som ble oppsøkt klokken to på natten. Familien viste tydelige tegn på frykt. Soldatene gikk inn i huset og satte det på hodet. De samlet familiemedlemmene i et rom i huset og en soldat ble satt til å holde vakt med pistolen rettet mot dem. Deretter ble det søkt i huset.

En ordre gikk ut på at alle født etter 1980 mellom 16 og 29 år, måtte påsettes håndjern og bind for øynene. Soldatene skrek til gamle mennesker. En eldre palestiner fikk et epileptisk anfall, men soldatene bare fortsatte å skrike til ham.

I hvert hus de kom til i landsbyen, samlet de inn alle mellom 16 og 29 år. De ble alle bundet og fikk bind for øyene og ført til skolegården. Hensikten med dette var å finne våpen, men de fant ingen. Det eneste soldatene konfiskerte, var kjøkkenkniver. Det ble også stjålet noe som visstnok var vanlig blant soldatene. Siden det var en svært fattig landsby, ble soldatene skuffet over at det var så lite å stjele.

En palestiner var psykisk syk. Soldatene var fullt klar over hans tilstand. En av soldatene bestemte seg for at de uansett skulle banke ham opp, så de gjøv løs på ham og slo ham i hodet med en pistol. Den psykisk syke palestineren ble blødende ført til skolegården sammen med de andre palestinerne som var iført håndjern og bind for øynene.

Veteranen fortalte også om marineblokader i Gaza og om hvordan en israelsk marinebåt stasjonert ved inngangen til havnen med hjelp av angrepshelikoptre, forhindret palestinske fiskere i å skaffe mat til sivilbefolkningen i Gaza og sikre levebrødet for seg og sine familier. Fiskerbåter og fiskere ble beskutt. Slike blokader er ekstra ille siden sytti prosent av innbyggerne i Gaza lever nettopp av fiske. De har ikke noe annet valg. Resultatet var at hele familier i dagevis ikke spiste noe på grunn av blokaden.

Israels jerngrep på Gaza har generelt hindret utvikling og økonomisk vekst i området. Israel styrer den palestinske økonomien i kraft av importavgifter. Israelsk luftblokade har hindret bevegelsesfriheten. Israel har ikke tillatt innførsel av byggematerialer inn i området og har nedlagt forbud mot eksport fra Gaza til Israel og Vestbredden. Gjentatte ganger har Israel gjort slutt på og ødelagt små kraftverk slik at Gaza bare er blitt enda mer avhengig av den israelske elektrisitetsforsyningen. Daglig kraftmangel har vært normen i mange år for de hardt prøvde innbyggerne i Gaza.

En veteran som tjenestegjorde i 2002 i Tulkarem-området i den nordvestlige delen av Vestbredden, fortalte om en prosedyre de fulgte i gjennomsøking av områder. Da de kom til hus, prøvde de først med hammere. Da det ikke fungerte, plasserte de en 5 kg sprengladning. Ødeleggelsen var enorm. Hvert hus de kom til, ble ødelagt av eksplosjoner. Ingenting ble intakt. Slike historier om ødeleggelse av palestinsk eiendom er gjennomgående og vanlige.

En veteran fortalte om en militæroperasjon i 2008 i Gaza hvor soldater banket på døren til et hus. Da det ikke var noe svar, bestemte de seg for å åpne døren med eksplosiver. De plasserte sprengstoffet på døren, men i det samme øyeblikket som det smalt, kom kvinnen i huset for å åpne døren. Hun ble drept på stedet, blåst opp av eksplosjonen og regelrett «smurt» utover veggen ved inngangspartiet. Barna i huset kom til og så restene av sin mor. De vil for alltid måtte leve med denne grusomme hendelsen og tapet av sin nærmeste omsorgsperson.

Palestinske barn i de krigsutsatte områdene er de hardest rammede. De overlevende utvikler traumer og psykiske skader som vil vare livet ut. Det er en generasjon av unge traumatiserte og krigsskadde palestinere som ikke øyner håp for framtida, men som samtidig ikke har noe å tape i sin motstand mot den israelske krigsmaskinen. Når Israel igjen angriper Gaza, føyer det seg inn i rekken av statsterror. Det vil det bare forsterke lidelsene til en palestinsk sivilbefolkning som gjennom flere tiår har levd med den israelske statsterrorismens kollektive avstraffelse, okkupasjon, krigføring, brutalitet og systematiske ydmykelser.