Av Sigrid Aanestad Moltumyr, Leder i Grønn Ungdom Sunnfjord.
Mennesker dør av klimaendringer. Arter forsvinner for alltid. Havnivået stiger. Hele kloden er i endring. Vi er nødt til å snu, vi kan ikke fortsette å sitte stille i båten og se dette skje. Vi har pengene, vi har mulighetene, bare ikke gutsen til å gjøre noe. Vi er mer opptatt av å øke egen BNP enn dyr, natur og mennesker.
Det hadde vært helt prima om alle land sluttet med utslipp bortsett fra Norge. At vi hadde monopol på å forurense. At vi var de eneste som skulle få fortsette å være rikinger. Men, dessverre er dette en egoistisk ønsketenking. Det kommer helt klart ikke til å skje. Alle land og nasjoner har et ansvar. Å ikke ta ansvar med grunnlag i at ikke andre gjør det, er barnslig. Skal du være slem, bare fordi en klassekamerat er det?
Ansvarsfraskrivelsen er enorm, ikke bare på olja, men også på forbruk, dyrevelferd og flyreiser. Det er liksom ikke noe vits i at vi gjør noe som helst, fordi det alltid er noen som er mye verre. Men vet du hva? Det er fortsatt ikke greit å være slem, bare fordi han der klassekameraten er slemmere. La oss ta ansvar, og la oss gjøre det nå. Flertallet av partier sin klimapolitikk, holder ikke mål. Kloden kommer ikke til å forhandle om sitt, så det eneste valget vi har, er å innrette oss. Hele verden står på spill.
Felles ansvar
Av Trine Skei Grande, Kultur- og likestillingsminister
Vi har aldri hatt en mer helhetlig satsing på norsk film og filmhistorie enn det vi har i dag. Nasjonalbiblioteket har og forvalter landets største samling av norskprodusert og norskrelatert film – i alle sjangrer og formater.
Tidligere direktør i Norsk filminstitutt (NFI), Vigdis Lian, skriver i Dagsavisen at hun har et behov for å blåse i hornet og advare mot at ivaretagelsen av norsk filmhistorie blir forsømt. Først og fremst er jeg glad for at Lian tar til orde for en viktig del av norsk kulturhistorie, nemlig filmen, og derfor er det også på sin plass å berolige henne med at det gjøres en god jobb med både bevaring og formidling av den norske filmhistorien.
På Nasjonalbiblioteket finnes landets største samling av norskprodusert og norskrelatert film i alle sjangre og formater fra 1903 til i dag. Det er en omfattende samling som også inkluderer alt fra historisk filmmateriale, det som kommer inn gjennom pliktavleveringen, i tillegg til stillbilder, plakater, programmer, manuskripter og upublisert arkivmateriale.
Samtidig har regjeringen besluttet at Filmmuseet har blitt Nasjonalmuseets ansvar, nettopp fordi sistnevnte har tyngre kompetanse innen museumsdrift og snart åpner et helt nytt Nasjonalmuseum av ypperste verdensklasse. Det arbeides nå med å få en fullstendig oversikt over Filmmuseets flere tusen gjenstander og å få katalogisert hele samlingen; dette skjer i samarbeid med Preus museum.
Å ta vare på en så stor kulturarv som det norsk filmhistorie er, er ikke enkelt. Men det er viktig og riktig. Derfor tar vi også et felles, nasjonalt ansvar for å koordinere og ivareta det som er historien om oss.
Provokasjon på rådhuset
Lars Thorsen, leder i SIAN.
Dagsavisens lederartikkel 4.7.19 om «provokasjon på Tøyen» avdekker et betenkelig tankegods hos både ordfører og avisen. Marianne Borgen provoserer alle rettskafne borgere med sitt utspill om å nekte SIAN å avholde politisk markering på Tøyen. Dessverre er Dagsavisen like prinsippløs og ytringsfrihetsfiendtlig.
Avisens konklusjon er at Tøyenfolks frihet må rangeres høyere enn SIAN sin ytringsfrihet. Realiteten er at enhver har full frihet til å holde seg borte fra torget de to timene SIAN oppholder seg der.
Man kan spørre seg hvordan noen kan anse det som en provokasjon at SIAN driver menneskerettighetsaktivisme. Den virkelige provokasjonen består i at ordføreren helt usjenert oppfordrer bydelen til å bryte grunnloven og menneskerettighetsloven.
Dagsavisen mener - i likhet med ordføreren - at loven ikke er lik for alle, og at enkelte borgere ikke skal ha samme adgang til det offentlige rom som majoritetsbefolkningen i den aktuelle enklaven. Krenkede følelser skal være gyldig grunn til å oppheve andres menneskerettigheter. Slik markedsfører avisen seg som hundre prosent shariakompatibel.
Dagsavisen har rett i at spørsmålet om hvor vidt politisk markering på Tøyen skal tillates dreier seg om noe mye mer enn SIAN sin ytringsfrihet. Saken viser tydelig at enkelte politikere er villige til å avskaffe ytringsfriheten i bytte mot en høyst midlertidig illusjon om fredelig samliv mellom oss med norske verdier, og de vi mener er uintegrerbare.
Plutselig fikk byens borgere en mye mer eksistensiell sak å fokusere på før valget. Om vi blakkes med bompenger og strømkostnader av tyske dimensjoner, blir for bagateller å regne sett opp i mot den avskaffelsen av vestlige frihetsverdier som det sittende regimet propaganderer for.