Som politiker må man forholde seg til kritikk. Ukentlig får jeg saklige spørsmål å bryne meg på. Hvordan vil vi prioritere? Hvilket faglig grunnlag har vi for vår politikk? Men i tillegg kommer det en flom av mindre saklige tilbakemeldinger og spørsmål, i innboksen og kommentarfeltene. «Hun burde voldtas», «Vietnamesermegge», «Hun burde slås i bakhodet med en spade», «Hvorfor dekker du deg til, når du har en kropp du burde vise fram?», «Jeg skulle ønske du fikk kreft», «Jeg hater det smilet». Mange spør hvorfor jeg gidder, og av og til lurer jeg selv.
Les også: Jeg skal voldta deg, din jævla fitte.
«Jeg føler meg som en sviker når jeg sier til andre unge kvinner at de bør engasjere seg i samfunnsdebatten», sa samfunnsdebattanten Sumaya Jirde Ali da hun mottok Zola-prisen i januar i år. Jeg satt med tårer i øynene under hele prisutdelingen mens jeg hørte 20-åringen fra Bodø sette ord på hvordan hun hadde opplevd det året hun gikk fra å være en helt vanlig norsk ungdom, til å bli en mye omdiskutert samfunnsdebattant, og alt det det hadde kostet for henne. Hun som leser Fanon og Baldwin. Hun som elsker dikt fordi «du kan si så mye med så lite». Hun som skriver hjerteskjærende, humoristisk, treffende om hvordan det er å vokse opp i Norge i 2018. Hun som har minst fire bøker på gang. En lysende stjerne, sårbar, men så sterk.
Hetsen og truslene mot Ali er et eksempel på hvorfor 8. mars trengs. Selv om lovverket sikrer alle de samme rettighetene, kan enkeltpersoner bidra til at det likevel ikke føles trygt å stikke hodet fram. Som Berit Ås avslørte for snart 40 år siden, finnes det mange skjulte barrierer for å delta i offentligheten – hersketeknikker som særlig rammer kvinner og minoriteter.
Alis første tekst i riksmedia, i Aftenpostens Si;D-spalter handlet om en av disse hersketeknikkene: Usynliggjøring. Hun påpekte hvordan minoriteter ofte er «glemt» i det offentlige rom i Norge. Etterpå er Ali blitt rammet av flere av de andre hersketeknikkene – latterliggjøring, fordømmelse uansett hva du gjør, og påføring av skyld og skam. Hersketeknikkene rammer ekstra hardt mot de som ikke bare er kvinne, men også mørk i huden. At Ali i tillegg bærer hijab, gjør at kommentarfeltkrigerne virkelig ser rødt. Dermed har vi den triste situasjonen at nettopp de stemmene storsamfunnet i årevis har etterspurt i offentligheten, skremmes bort.
Les også: Når Facebook tar mobbeofferet
Jeg har alltid følt meg norsk. Jeg har aldri tenkt at det at jeg er kvinne, gjør at det skal være vanskeligere å være politiker. Ikke i likestillingslandet Norge. Men det er det. Hadde det vært bedre for miljøsaken dersom jeg var en hvit mann? Ofte tenker jeg dessverre det. Da hadde debattene handlet mer om sak og reelle uenigheter. Da hadde jeg generert mindre sinne, hets og trusler, og vi hadde sluppet å bruke tid og tankekraft på å forholde oss til ukonstruktivt hat, framfor reelle politiske uenigheter og saklig kritikk.
Dessverre bekreftes dette inntrykket også i faglitteraturen. I boka «Status for ytringsfriheten i Norge (2015–2017)» kommer det fram at kvinner og personer med innvandrerbakgrunn påvirkes sterkere enn andre av netthets, og at de er særlig utsatt for hets og sjikane i offentligheten. Opp mot en tredjedel av de som er blitt utsatt for hatefulle ytringer oppgir å ha blitt mer forsiktige med å ytre seg etterpå.
Norge er fullt av barn som leser aviser, er på sosiale medier og ser at en som ligner på en selv mobbes for å mene, skrive og snakke. Vi vet at det allerede er vanskelig å få kvinner og minoriteter til å stille til valg og delta i offentligheten. Vi vet at halvparten av de som ikke deltar i debatt på sosiale medier, begrunner det med at tonen er negativ og avsporet.
Les også: Er du litt lei av metoo nå?
Når vi i tillegg de siste månedene har fått avdekket omfattende misbruk av makt både i medier, kulturliv og ikke minst i politikken etter metoo, kan man spørre seg hvor mange unge kvinner som lar være å rekke opp hånda, lar være å ta ordet, eller lar være å satse på drømmene sine. Hele Norge taper når grupper av nordmenn og kvinner ikke føler seg representert av politikerne våre. Alle taper på en debatt med et mindre mangfold av stemmer.
Selv har jeg konkludert med at det er verdt kostnaden å være eksponert i offentligheten. Gleden ved politisk gjennomslag er større enn frustrasjonene det bringer med seg. Men det betyr ikke at vi skal akseptere at det skal koste så mye mer å være kvinne, å ikke være hvit i huden, eller skille seg ut på andre måter. Kampen for reell likestilling må fortsette. God 8. mars.
Les også: Derfor går jeg i tog i dag