Når mor vinner i retten vil hun med henvisning til lov og dom hevde at det er fordi hun er best skikket og at hun har tatt mest ansvar under samlivet. Far på sin side vil hevde at han taper saken fordi han er mann, dels på grunn av kjønnsfordommer blant rettens profesjonelle aktører, dels fordi hans argumenter ikke blir hørt. Så enkelt og unyansert er det imidlertid ikke. Verken for mors påberopelser og vinnerholdning, eller for fars forklaring på et mer og mindre forutsigbart nederlag. Barneloven bidrar til å skape konflikter snarere enn å regulere samt forebygge stridigheter mellom foreldrene. At mor og far ikke alltid er enige i premisser for barnefordeling, er i seg selv ikke spesielt oppsiktsvekkende. Verken med hensyn til vektlegging av rettferdighetsbetraktninger, eller hvordan kjønn eventuelt spiller inn.
Spørsmålet om fedre blir diskriminert i barnefordelingssaker er i høyeste grad berettiget. Ikke minst fordi Høyesterett i en fersk symboldom har signalisert holdninger som undergraver fedres tradisjonelt gode argumenter. En ikke ubetydelig rekke av enkeltsaker hvor oppegående fedre med solid omsorgsinnsats fra samlivet, har i årenes løp skapt inntrykk av at når fedre krever likebehandling i rett og forvaltning, trer det i verk motstrategier. En av disse er bruken av påstander om vold og overgrep. Offisielt fins ikke differensiert statistikk som viser utfall av barnefordelingssaker. Tall fra høringsnotater og utredninger tyder på en klar skjevfordeling av omsorg og samværsbetingelser.
Det fins ingen metodisk etterprøving av barnefordelingssaker. Med ett mulig unntak: Endringssaker som kommer som følge av at minst en av partene i den opprinnelige saken ikke er fornøyd eller følger opp innholdet i dom eller forlik. Uoffisielt er det tale om ca 30-40 % av det totale antall barnefordelingssaker, et betydelig antall. Det fins ingen forskning på utfall og konsekvenser av barnefordelingssaker. Med ett mulig unntak: En studie av Kristin Skjørten (Samlivsbrudd og barnefordeling, 2005) med utvalg kun fra lagmannsrettssaker, og kun ordinære saker med kun bosted/daglig omsorg som tvistegjenstand. Utfra Skjørtens tall er ikke forskjellen på mor og fars favør særlig stor – tilnærmet 50-50. Endringssaker mangler, likeså foreløpige avgjørelser.
Lagmannsrettssaker er ikke uten videre representative for saker på tingrettsnivå. Ankegrunner og vurderinger vet man lite om. Mange fedre dropper anke hvis de taper i tingretten: trussel om ytterligere saksomkostninger versus en mor med fri rettshjelp og vinden i ryggen, er nok til at potensielt gode ankesaker ikke blir prøvd. Rettsmidler er i en del tilfeller bortkastet. Barneloven er tilnærmet kjønnsnøytral for de viktigste tvistegjenstandene Foreldreansvar, daglig omsorg (bosted) og samvær. Men samværsretten er ikke beskyttet med effektive sanksjoner. Det eksisterer ingen beviskrav for påstander om vold og overgrep i sivilsaker. Disse retter seg nesten utelukkende mot menn og fedre. Ofte som sentrale ingredienser i barnefordelingssaker tiltross for henlagt anmeldelser, ikke sjelden med koden ”intet straffbart forhold anses bevist”.
I slike saker forskyves argumentasjonen: påpeking av høyt konfliktnivå blir viktigere enn å ettergå konfliktens opprinnelse og substans. Resultatet er i beste fall samvær under tilsyn. Uten bevisprøving. Domstekster har sjelden synlige spor av kjønnsdiskriminerende utsagn som favoriserer mor og degraderer far. Det fins imidlertid strukturtrekk i både lov og praksis som definerer fars status som avledet av mors status. Barneloven definerer far gjennom hans sivile forhold til mor, jf pater-est, fedre har ingen selvstendig opptjeningsrett til omsorgslønn. Foreldreansvar er i utgangspunktet forbeholdt mor. Slike forhold gir ingen automatikk når det skal taes konkret stilling i den enkelte sak. Men grunnholdningen til fedres plass i barns liv er reflektert på mange nok nivåer i samfunnet til at man uten for mange forbehold kan si at fedre betraktes som annenrangs.
Ser man på ulike argumentative strategier i saker for retten, viser det seg at mor vinner frem med voldspåstander, selv om, eller kanskje rettere fordi det ikke foretas bevisprøving og stillingtagen til selve påstandene. Hensynet til mors antatt primære omsorgsstatus begrunner ofte at far kun blir tilgodesett med samvær under tilsyn. Høyesterett avsa 18.02.10 en dom hvor mor vant frem med påstander om overgrep, uten materiell prøving av innholdet i overgrepsanklagene. Høyesterett lot mor vinne uten at vektingen mellom barnets angivelige frykt for overgrep gjennom mors holdning versus fars forsikring om å sikre mest samlet foreldrekontakt ble kvalifisert. Man inførte i stedet en trygghetsperson til å overvåke samværene. Dommen er aldri blitt etterlevd. Man unndro seg begrunnelse for risikoavveining samtidig som et normalt sterkt fedreargument som mest samlet foreldrekontakt måtte vike. Høyesteretts panel bestod for anledningen av kun kvinner.
”Barnets beste” er et upresist og uforutsigbart beslutningskriterium som muliggjør skjult morspresumpsjon gjennom juristiske formuleringer som tilsynelatende holder en kjønnsnøytralt form. Det er påfallende at et moment som omsorgsinnsats under enkjernefamilien ikke vektlegges i rettspraksis. Et slikt moment burde gi involverte fedre bedre uttelling. Samt sortere vekk de kranglevorne fedrene som først viser interesse for barna etter bruddet med moren. Men dette momentet er omtrent fraværende i lovutredninger og praksis. Hvorfor? I medieoffentligheten får profeministisk orienterte menn med Barneminister Audun Lysbakken i spissen rik anledning til å hevde at fedre taper saker om barnefordeling fordi menn/fedre ikke viser stor nok innsats for barna under samlivet med mødrene. Snakker vi da om de samme fedrene? Hvis fedre dømmes i norsk rett på bakgrunn av generelle uvitenskapelige fordommer har vi å gjøre med en rettspolitisert skandale av dimensjoner.