Barnetrygd for klima

En forelders svar på barnas skolestreik.

For tolv uker siden fødte jeg mitt første barn. Hver gang jeg jeg er våken midt på natta og ser på de søte små dyrene på babyklærne hans – løver, sjiraffer, isbjørner og sommerfugler – lurer jeg på hvor mange av dem som vil dø ut i hans levetid.

Klimarapporten som kom i fjor – midt i mitt svangerskap – viser at vi har omtrent 12 år på oss for å endre kurs og unngå irreversibel klimakatastrofe. FN-rapporten som kom for noen uker siden viser at over en million dyrearter er truet og at dette vil ha alvorlige konsekvenser for både naturmangfoldet og menneskets livsgrunnlag. Likevel fortsetter norske klimautslippene å øke, og likevel nekter regjeringen å erklære klimakrise.

Den svenske 16-åringen Greta Thunberg og hennes mye omtalte skolestreik for klimaet – nå tatt opp av norske elever i noen titalls byer over hele landet — fanger følelsen jeg sitter med – at dette er noe som haster. Som Thunberg har sagt: -Jeg vil at dere [voksne] skal få panikk. Jeg vil at dere skal reagere som om huset brenner. For det gjør det.

Jeg føler den panikken i hvert stille øyeblikk når jeg ser på gutten min og ikke helt klarer å forestille meg en fremtid der han skal kunne vokse opp uberørt av klimakaos. Jeg tror mange andre småbarnsforeldre føler som meg.

Nå har jeg bestemt meg for å gjøre noe produktivt med den panikken.

Fra nå av og inntil barnet vårt fyller 18 år, vil min familie donere hele beløpet vi får fra staten i barnetrygd til organisasjoner som setter klimaet i fokus og som har konkrete planer for å redde vårt barn, og alle barn, fra klimakatastrofe. Nå ber jeg andre foreldre om å gjøre det samme.

Jeg vet at barnefattigdom er et økende problem i Norge, og jeg forventer selvsagt ikke at familier som har betydelig nytte av støtteordningen skal gi bort pengene sine. Derimot er mange av oss her i landet så heldige at det å gi bort en tusenlapp hver måned ikke er mye å ofre. For vår familie og mange andre er ikke barnetrygden nødvendig for å dekke de daglige behov. Men vi vet ikke hvordan vi alene kan sikre det aller mest nødvendige: planeten og livsgrunnlaget vårt. Jeg tenker på skogbranner, på oversvømmelser, på tørke. Jeg tenker på store flyktningstrømmer og manglende mat. Jeg tenker på bier og andre pollinatorer som er i ferd med å bli borte og øyer som allerede i dag forsvinner i havet. Og på de barna som allerede er blitt hjemløse på grunn av klimakatastrofer. Jeg vil ikke la det skje flere barn.

I Norge får vi ofte høre at vi ikke kan løse klimakatastrofen alene. Det er sant. Samtidig er mye av velferden vår, inkludert barnetrygden, mulig takket være oljefondet. Og da CO2-utslipp fra oljesektoren — ja, også den norske oljesektoren — er en stor bidragsyter til den krisen, synes jeg at dette er en særdeles passende omfordeling av pengene.

Mens vi venter på at staten skal ta sitt ansvar, kan vi selv bruke statlige penger til noe som virkelig har potensial til å gjøre alle våre barn tryggere. Selvsagt burde vi fortsette med kildesortering, kutte ned på flyreiser, kjøpe brukt, spise mindre kjøtt, bli med på protestaksjoner og gjøre alt det andre vi kan gjøre som enkeltindivider. Men sammen kan vi gjøre noe enda større. Den samlede barnetrygden er på 14,6 milliarder kroner per år. Ved å donere den bort kan vi vise at klimaaksjon må være en topp prioritet hvis vi vil sikre barns velferd. Der staten toer sine hender, kan vi som enkeltpersoner vise vei.

Som nybakt forelder er Barnetrygd for klima mitt personlige svar på Thunbergs skolestreik for klima og den globale #FridaysForFuture-bevegelsen som vokste ut av den. Jeg ber andre foreldre bli med for å vise den nye generasjonen at vi støtter deres opprør og tar deres bekymringer om fremtiden på alvor. Vi må ikke la dem kjempe klimakampen alene.

Det sies ofte at barna er fremtiden. Nå er det på tide å sette handling foran ord og stille opp for at barna våre skal kunne ha en fremtid.