GARDERMOEN (Dagsavisen): Det er absolutt ingen tvil om hvem som er Norges mektigste politiker. Erna Solberg er statsminister på femte året, og har sittet så lenge som partileder at i løpet av våren kommer hun til å bli den Høyre-lederen som har styrt partiet lengst – noensinne. Da vil hun knekke Kåre Willochs rekord. Ingenting tyder på at en abdikasjon fra Høyre-tronen er nært forestående. Tvert imot snakker hun høyt om å bli gjenvalgt som statsminister i 2021.
Da hun tok makten og ble statsminister i 2013, var det 23 år siden Høyre sist ledet en regjering. Solberg hadde reist seg fra å være en nederlagsdømt, upopulær og mislykket partileder til å bli trygg nok til å slippe Frp inn i regjering. Hun sikret seg støtte fra KrF og Venstre. Målet er fortsatt å danne en firepartiregjering på ikke-sosialistisk side. Da hun og den blå og mørkeblå regjeringen ble gjenvalgt i fjor, var hennes personlige popularitet en viktig faktor. Når Høyre samles til landsmøte denne helgen, er de Norges største parti. Venstre og Frp er smidd sammen. Erna Solberg har stålkontroll på partiet. Selv om hun sitter i en mindretallsregjering, har hun muligheter til å forme og forandre Norge som knapt noen Høyre-leder før henne har hatt. What could possibly go wrong?
Det mest slående ved Erna Solbergs måte å utøve makt på, er den tilsynelatende likegyldigheten. På overflaten ser det nesten ut som om hun ikke helt vet hva hun skal med all makten hun sitter på. Det ble sagt at hun mumlet seg til seier i 2013. Og uansett hvor mange ganger Høyre-folk kaller Jonas Gahr Støre en tåkefyrste eller en vinglete politiker, er det ingen tvil om at Solberg ikke er det spøtt bedre selv. I forrige periode var slagordet nye ideer og bedre løsninger. Nå er det bærekraftig velferd. Landsmøtetalen hennes hørtes mer ut som en ok samfunnsanalyse enn et politisk program.
Denne flegmatiske holdningen gjør at Frps villbasser får holde på som de vil, uten at sjefen markerer grenser eller autoritet. Det gjør også at hele regjeringen står i fare for å bli en evigvarende utøvelse av dobbel- og trippelkommunikasjon, en styringskakofoni der helt ulike og ofte motstridende meninger bare tidvis blir styrt av en usynlig hånd.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Hva er Erna Solbergs store, politiske prosjekt? Hva vil hun med Norge? Hvorfor har hun søkt makt, og hva akter hun å bruke den til? Etter fem år er det fortsatt vanskelig å få tak på hva hun brenner for. Hvis hun brenner for noe, da. Igjen: Ap ble – med rette – latterliggjort fordi de ikke gikk til valg med et stort, tydelig prosjekt i fjor, ut over å sikre seg regjeringsmakt. Men Høyre er akkurat like ille.
Det virker som om både partiet og Erna Solberg dyrker denne rollen. Hun har selv sagt at hun synes politisk debatt er best når den er kjedelig. Da VG fikk audiens på hennes kontor før landsmøtet, skulle hun greie ut om hvordan hun vil forandre Norge. Det gikk mest i selvfølgeligheter om at vi står foran en digitalisering, at det blir mindre (men fortsatt ganske mye) oljeutvinning framover og at færre må på trygd. Pluss at skattene skal ned.
Les også: – Dramatisk for KrF å gå til venstre
Landsmøtet på Gardermoen er preget av den samme livsanskuelsen. Noen rituelle motsetninger og debatter er det lagt opp til, selvfølgelig. I år skal vi underholdes med en avstemning om eggdonasjon, den sedvanlige krangelen om økte midler til forsvaret, samt en uttalelse om nettopp digitalisering. Skal man være virkelig vrien, og det skal man jo, kan man ha mistenkt Høyres ledelse for å rigge et landsmøte som vedtar minst mulig politikk og kommer med minst mulig forpliktende synspunkter, slik at regjeringen får arbeidsro, handlingsrom og bevegelsesfrihet.
Det er bare det, at forskjellen er stor mellom å være utydelig og ubetydelig. Selv om Solberg har sluttet å komme med løfter og helst snakker om ambisjoner i stedet, er det ingen tvil om at hun har det hun selv snakket så mye om i valgkampen i 2013: Gjennomføringskraft. Hun gjør bare ikke så stort nummer av det. Da hun talte til landsmøtet, var det påfallende at hun ikke hadde noen skryteliste. Regjeringens gjennomslag i store og små saker var nesten fraværende. I stedet skrøt hun av Høyres politiske seire på 80-tallet.
Siden Høyre overtok makten har skatten, og dermed de offentlige inntektene, gått ned. Kommuner og fylker slås sammen. Offentlig sektor rigges for mer privatisering. Sentraliseringen pågår for fullt. Det kuttes i velferdsytelser. Høyre forandrer Norge i sitt bilde hver eneste dag. Men statsministeren er mest opptatt av å snakke om alt som ikke er mulig. Alle pengene som allerede er brukt. Alle begrensningene som gjør at det ikke kommer til å skje noe særlig.
Erna Solbergs Høyre er litt som en and: Rolig og lydløst flyter den over vannet, uanstrengt. Men under overflaten padler den energisk.
Les også: Høyre-kvinner bekymret for kort liggetid