Jeg er en av mange studenter som den siste uken har pakket kofferten og satt nesa hjemover etter et forkortet utvekslingsopphold i utlandet.
Etter mine to måneder i Libanon har jeg den siste uken fått mange spørsmål om jeg ikke synes det er bittert, eller om jeg er lei meg for å måtte reise hjem. Svaret er nei.
Jeg har ingenting å være trist eller bitter for.
[ Les også: (+) Korona i Russland kan bli en sikkelig krise ]
For mens jeg nå går turer i Nordmarka venter store deler av verdens befolkning en krise de ikke har ressurser til å beskytte seg mot. I flyktningleirene på Lesvos sitter det titusenvis av sårbare, frosne mennesker som ikke har varmt vann og såpe til å vaske hendene med. Og som ikke har noe sted å isolere de syke.
At sikkerhet er relativt var det første jeg lærte meg da jeg flyttet til Midtøsten.
Det er sikkert helt til det plutselig ikke er sikkert lenger, slik som når man setter seg inn i en bil i Beirut uten sikkerhetsbelte eller kjøreregler. Eller slik som vi erfarer i Norge nå. Men i Libanon lever flere i frykt og usikkerhet konstant. Fordi de har mistet alt de har og har måttet flykte fra en borgerkrig som har vart i ni år.
De sitter i gatene rundt det som var kvartalet mitt, og i hele Beirut sentrum. Det er barn som kommer bort til deg på restauranter, og som klemmer deg rundt livet på vei ut av matbutikken.
Mennesker som mye heller ville hatt den norske versjonen av krise.
Da det ble klart at vi måtte reise hjem skjedde alt raskt. Kofferten ble pakket og billettene bestilt på et par timer. På kort tid reiste vi hjem til verdens beste helsesystem.
Jeg hadde muligheten og pengene til å bestille en flybillett, og på under et døgn satt jeg i et fly over Middelhavet. Og jeg kunne reise hjem dit det er trygt og hvor jeg blir tatt vare på. Samtidig er det mange som venter flere år på å ta samme reise – men i en usikker gummibåt og med stor fare for å dø.
Det som venter dem på den andre siden er ikke en varm seng å sove i, men en iskald flyktningleir. Det paradoksale er til å ta og føle på.
For verden opplever ikke bare en koronakrise.
Vi opplever en klimakrise og vi opplever en ulikhetskrise, og de som mener flyktningkrisen kun var noe vi opplevde i 2015 får kravle ut fra under steinen sin.
For et par uker siden kjørte jeg forbi flyktningleirer bare minutter fra den syriske grensen. Det som slo meg var lukten av kloakk som sev ut fra leirene og helt bort til bilen vi satt
i. Koronaen er i ferd med å nå disse leirene, leirene i Syria og leirene på Lesvos. Det er ingen tvil om at det vil spre seg som ild i tørt gress. Dette er en varslet tragedie.
Jeg vet ikke om det er enda en hjerteskjærende skildring av hvordan forholdene i Moria-leiren, der 22.000 mennesker er stuet sammen på Lesvos er det som skal til for at Norge skal ta imot flere flyktninger.
Men å lese fra sykepleier Marte Valles siste besøk i Moria er vond lesning. Hun snakker om iskalde, livredde mennesker uten en fremtid. Hun snakker om små barn som forsøker selvmord; bittesmå barn som skader seg selv og andre i desperasjon.
Fordi de ikke orker mer. Dette er mennesker, like mye som du og jeg. Dette er uendelig mange skjebner vi svikter og som vi overlater til seg selv.
Det er ikke sjelden man hører et regjeringsmedlem ytre at vi må klare å ha to tanker i hodet på en gang, men det er sjelden en venstreradikal aktivist som meg ber dem lytte til sine egne ord.
[ Redd for korona? Anmeld naboens barn ]
For misforstå meg rett, koronakrisen her til lands er en reell krise for oss.
Men vi må klare å tenke på og ta hånd om andre selv om vi tenker på oss selv. Også utenfor våre egne grenser. Vi har et ansvar for å å ta imot flere flyktninger. Ikke fordi det står noe sted, men fordi det er det eneste moralsk og menneskelig riktige å gjøre. Norge retter fingeren mot andres menneskerettighetsbrudd, men skyver under teppet at å ikke handle også er en handling.
Vi bryter menneskerettigheter i Midtøsten, i Middelhavet, i Moria.
Solidaritet er ikke en forbruksvare. Tvert imot, jo mer du viser jo mer får du. Her om dagen var det en som sa på radioen at hen gledet seg til å sette seg ned på en kafé og kjøpe en bolle når dette er over. Jeg gjør også det, men jeg gleder meg enda mer til å ta til gatene igjen. For er det noe dette viruset bør lære oss så er det at det finnes ikke oss og dem. Det finnes bare oss.
Det er mange som den siste korona-tiden har sitert Halldis Moren Vesaas sitt dikt «Tung tids tale». Den midterste strofen går slik:
Alt du kan løfte av børa til bror din,
må du ta på deg.
Det er mange ikring deg som frys,
ver du eit bål, strål varme ifrå deg!
Nå er det vår tid til å løfte den byrden, også utenfor grensene våre. For vi sitter alle i samme båt, selv om bare noen av oss slipper å sitte i en gummibåt over Middelhavet. Da er det bare rett og rimelig at vi tar dem imot. Hent barna fra Moria. Hent menneskene fra Moria.
