Med lanseringen av regjeringens nye sikkerhetsstrategi må vi spørre: Er militær opprustning svaret på de truslene demokratiet står overfor?
I kjølvannet av Donald Trumps politiske vanstyre og den sikkerhetspolitiske krisen det har skapt, ser mange ut til å ha oversett det viktigste: Det amerikanske demokratiet bryter ikke sammen som resultat av en ytre trussel eller militær overtakelse. Det går i oppløsning innenfra.
Denne innsikten må ligge til grunn når vi i Norge tilpasser oss den nye virkeligheten og styrker vår beredskap mot fascismen i dens nye former. Vi må skape et samfunn med motstandskraft mot autoritære og nyfascistiske strømninger.
Europa er dobbelt rystet av de siste månedenes utvikling i USA.
For det første er det åpenbart at det amerikanske demokratiet virkelig kan bryte sammen. USAs regjering tar i bruk fascistiske metoder når universiteter bes om å kartlegge studenters politiske meninger, når folk deporteres uten rettsprosess og når dommere trues av det politiske lederskapet.
For det andre er det åpenbart at den tiden er forbi da Europa kunne ta amerikansk militær støtte for gitt.
Hvilken del av nazistenes maktovertakelse og forsøk på verdensherredømme velger vi å lære av?
I lys av dette doble sjokket vektlegger de fleste politiske partier en uforbeholden satsing på militær opprustning. Den nye nasjonale sikkerhetsstrategien legger stor vekt på militære trusler og den sikkerhetspolitiske krisen.
Symbolsk nok ble regjeringens sikkerhetsstrategi lansert samtidig som vi markerte at det er 80 år siden andre verdenskrig tok slutt. Avisspaltene har blitt fylt av kloke ord om å lære av historien, men hvilken del av nazistenes maktovertakelse og forsøk på verdensherredømme velger vi å lære av?
La det ikke være noen tvil: Når USAs lenge varslede tilbaketrekning fra Europa ikke lenger lar seg fornekte, er det et akutt behov for å styrke Europas evne til å stå på egne ben militært.
Men den største trusselen mot demokratier er i vår tid ikke militær erobring eller kupp. Den største trusselen er degenerering innenfra, kulturelt og institusjonelt.
I Norge må vi for all del begrense mulighetene for at pengemakt og sterke lobbyinteresser overtar politikken.
Vi må spørre oss: Er vi immune mot dette her hjemme? Er militær opprustning et egnet virkemiddel mot demokratisk tilbakegang og nyfascismens framvekst?
Med blikk på hva som har ødelagt det amerikanske demokratiet kan vi slå fast følgende: I Norge må vi for all del begrense mulighetene for at pengemakt og sterke lobbyinteresser overtar politikken.
Vi må forhindre en ulikhetsspiral som skaper en søkkrik elite med nok samfunnsmakt til å avvikle demokratiet. Den amerikanske demokratikrisen er også en ulikhetskrise.
Vi må opprettholde og bygge institusjonelle og moralske skranker mot korrupsjon. Vi må være villige til å bruke ressurser på en felles medieoffentlighet, for å unngå et offentlig ordskifte preget av løgn og mistillit.
Borgerlige partier har et særlig ansvar, ettersom radikaliseringen i vestlige land nå skjer på deres politiske banehalvdel.
Våre lovgivere må gjøre det de kan for å begrense den destruktive kraften som sosiale medier kan ha på den demokratiske offentligheten, noe også sikkerhetsstrategien påpeker.
I grensedragningen mot nyfascismen har borgerlige partier et særlig ansvar, ettersom den antidemokratiske radikaliseringen i vestlige land nå skjer på deres politiske banehalvdel.
Historien har vist hvor viktig det er at demokratikampen ikke er et rent venstresideprosjekt. Høyres C.J. Hambro viste oss det ved inngangen til andre verdenskrig.
Territoriell sikkerhet er en nødvendighet, men ikke nok til å beskytte mot fascistisk framvekst innenfra.
Den nye nasjonale sikkerhetsstrategien slår fast at vi må bruke en større del av felleskapets ressurser på sikkerhet. De siste månedene har vært preget av en bred politisk enighet om betydningen av å ruste opp vårt eget forsvar.
Denne enigheten vil ikke vare når kostnadene for opprustningen kommer på bordet.
Europeiske økonomier er under sterkt press. Vi kjenner alle til de harde prioriteringene som må gjøres som følge av eldrebølgen. Den grønne omstillingen er på kort sikt kostbar, men er nødt til å fortsette.
Mange av forklaringene på ytre høyres fremgang i Europa og USA peker på økonomisk innstrammingspolitikk, langtidskonsekvensene av finanskrisen, tap av industriarbeidsplasser og offentlig sektors sviktende evne til å sikre trygge liv og gode fellesskapsarenaer.
Er det økonomisk mulig å ruste opp militært uten å forsterke slike utviklingstrekk?
Vestlige land står overfor en kamp som minner om mellomkrigstidens krise for demokratiet.
Hvordan prisen for opprustning skal betales, er en like viktig diskusjon som konkrete forsvarspolitiske prioriteringer. Demokratisk beredskap består kanskje mest av alt i å bygge et samfunn som ikke presser store befolkningsgrupper ut i det nyfascistiske landskapet.
Hvordan man tenker om beredskap i den nåværende sikkerhetspolitiske krisen avhenger av om forsvar kun handler om å bevare vår territorielle integritet – eller dypest sett også om å bevare og utvikle vår samfunnsform.
Vestlige land står overfor en kamp som minner om mellomkrigstidens krise for demokratiet. Slike paralleller kan virke alarmistiske, men ved 80-årsmarkeringen av krigens slutt kan det ikke gjentas ofte nok at nazistene brukte det parlamentariske systemet til å erobre makten.
Fiendtlige makter trenger ikke bruke militærmakt for å true våre demokratier.
Dersom vi ønsker å forhindre demokratisk tilbakegang i Europa og i Norge, må vi legge til grunn en sikkerhetsforståelse som innebærer at territoriell sikkerhet er en nødvendighet, men ikke tilstrekkelig til å beskytte mot demokratisk degenerering og fascistisk framvekst innenfra.
Militær opprustning kan dessuten ha en økonomisk pris som skaper sosial uro og fruktbar mark for autoritære krefter.
Denne uroen kan i sin tur utnyttes nettopp av de kreftene vi ønsker å forsvare oss mot, på tvers av landegrenser, gjennom digitale påvirkningskampanjer, spredning av desinformasjon og hybride angrep.
Fiendtlige makter trenger ikke bruke militærmakt for å true våre demokratier.
Vi må ha en offentlig samtale om hva det betyr å styrke vår demokratiske motstandskraft – ikke bare den militære.
Les også debatt: Verden er utrygg. Hjelper det med enda mer våpen?
Les også debatt: 9. mai er den store russiske løgnen
Les også kommentar: Vår ære og vår makt – og morgendagen (+)
Les også spaltist Magnus Forsberg: Vi kan begrense tapene. Hvis vi slutter å oppføre oss som Trump
Les også kommentar: Den nye paven kommer fra USA. Det er trolig det eneste han deler med Donald Trump
