Dagsavisen har den siste uka hatt en rekke saker om at volden mot ansatte i norske fengsler øker.
Når justiskomiteens leder, Helge André Njåstad (Frp), ønsker at fengslede som utøver vold skal møtes med blant annet isolasjon, risikerer han å gjøre arbeidshverdagen for fengselsansatte både vanskeligere og farligere.
At isolasjon er en løsning, er misforstått.
Det er intet belegg for å påstå at isolasjon og mindre kontakt med mennesker skulle bidra positivt for sikkerheten i et fengsel – eller for samfunnet for øvrig den dagen de skal ut igjen – snarere tvert imot.
Til Dagsavisen uttaler komitéleder Njåstad følgende: «Hvis voldelige innsatte vet at vold får reelle konsekvenser, som isolasjon, fratakelse av goder og utsettelse av prøveløslatelse, vil atferden automatisk endre seg. Hvis ikke, vil den voldelige innsatte stadig få forlengede dommer og bli sittende innesperret slik at offentligheten kan skjermes fra ham. Det er ikke nødvendigvis noe tap».
Voldsutøvelse i fengsel må få konsekvenser, det er vi enige om, men å foreslå isolasjon som løsning er lite formålstjenlig. Isolasjon skal kun brukes i særlige tilfeller som et forebyggende tiltak, og som en siste utvei når andre tiltak er prøvd.
Begrunnelsen for disse strenge kravene, er for det første at det medfører et voldsomt inngrep i en persons liv, samt at forskning er tydelig på at isolasjon er svært skadelig for den innsatte.
Sivilombudets forebyggingsenhet har gjentatte ganger påpekt at isolasjon kan medføre økt risiko for både vold, selvskading og selvmord. De har over tid kritisert den høye forekomsten av isolasjon i norske fengsler, herunder Oslo fengsel.
Det påpekes i deres rapporter at omfattende innlåsingen av innsatte medfører tydelige skadevirkninger som økt aggresjon eller selvisolasjon, og at det er svært alvorlig at helsepersonell i fengselet må medisinere innsatte med beroligende og angstdempende medikamenter for at de skal «holde ut» isolasjonen de blir utsatt for.
Isolasjon medfører konflikt, vold og bruk av tvang. Ved å bruke isolasjon som svar på voldshendelser vil det altså bli farligere å jobbe i et fengsel. Det er bemerkelsesverdig at Justiskomiteens leder ikke er kjent med dette.
Isolasjon er allerede svært utbredt i fengslene. Norge har i en årrekke fått kritikk fra internasjonale kontrollorganer som FNs torturkomité og Europarådets torturforebyggingsenhet (CPT) nettopp fordi fengslede sitter for ofte og for lenge isolert.
Krevende arbeidsforhold gjør at mange slutter.
Sivilombudets forebyggingsenhet leverte i mars i år sin andre særskilte melding om isolasjon i norske fengsel til Stortinget. Situasjonen i fengslene beskrives som prekær.
Mer enn halvparten av innsatte mangler et dagtilbud. Et stort antall innsatte er innelåst 19–22 timer i døgnet.
En alvorlig lav bemanningssituasjon er en sentral årsak. Antallet stillinger i fengslene er redusert, det mangler søkere til utlyste stillinger, og krevende arbeidsforhold gjør at mange slutter.
Kjenner ikke justiskomiteen til de faktiske forhold i fengslene? Er det komiteens syn at tiltak ikke behøver å være kunnskapsbaserte?
Det er et politisk ansvar å sette Kriminalomsorgen i stand til å møte utfordringene i fengslene, og sikre både ansattes og vår alles trygghet på kort og lang sikt.
Det kunnskapsbaserte tiltaket som vil virke best for å redusere voldshendelser i fengslene er ikke mer isolasjon, men å få på plass flere kvalifiserte kollegaer til de ansatte i fengslene.
