Søknadsfristen for opptak til høyere utdanning har nettopp passert, og heldige er de som fikk lagt inn søknaden i år. For neste år, med innføring av nye opptaksregler, kan nåløyet for mange bli betydelig trangere.
Blant forslagene som skal opp til høring 18.juni er bortfall av de fleste tilleggspoeng, som i og for seg er ganske fornuftig. Men i tillegg til dette, er det foreslått å øke kvoten for førstegangsvitnemål fra 50 til 70 prosent, og dermed redusere andelen studieplasser for ordinær kvote med hele 40 prosent.
Resultatet er et opptakssystem som gir de med økonomisk drahjelp hjemmefra en uforholdsmessig stor fordel.
Målet med dette er å få flere inn på studier rett etter videregående. Men bak den tilsynelatende effektive løsningen skjuler det seg en alvorlig risiko: Et mer ekskluderende utdanningssystem som forsterker sosial ulikhet, øker karakterpresset og stenger dørene for mange.
Det er ingen hemmelighet at foreldre med god økonomi kan investere betydelige summer i privatundervisning og veiledning. Dette gir barna deres et klart fortrinn i konkurransen om studieplasser.
Når førstegangskvoten nå foreslås økt, blir det enda færre plasser for dem som ikke har hatt tilgang til slike privilegier. Resultatet? Et opptakssystem som gir de med økonomisk drahjelp hjemmefra en uforholdsmessig stor fordel.
Lånekassen tilbyr riktig nok støtte til privatister, men først etter at de har sluttet på videregående. For elever som fortsatt er i skolen og trenger ekstra hjelp, finnes det ingen tilsvarende ordning.
Dette er en utvikling som lukter mer av amerikansk klasseskole enn norsk fellesskole.
Dermed favoriseres de som har råd til privatundervisning, mens andre må klare seg med skolens knappe ressurser. De kan forsøke å forbedre karakterene som privatister, men da må de konkurrere i ordinær kvote, hvor det nå blir enda færre plasser å konkurrere om.
Konsekvensene av en slik endring er dyptgående. Vi risikerer å skape et samfunn der skolesystemet ikke lenger er en utjevnende faktor, men snarere en mekanisme som viderefører og forsterker de allerede økende sosiale skillene.
De som har økonomiske ressurser, får bedre muligheter, mens de uten slike ressurser blir hengende etter. Dette er en utvikling som lukter mer av amerikansk klasseskole enn norsk fellesskole.
Det står i stor kontrast til Arbeiderpartiets grunnleggende verdier og deres historiske rolle som pådriver for sosial utjevning og like muligheter. Er det dette vi skal huske en ettpartiregjering fra Arbeiderpartiet for?
Som førstegenerasjons innvandrer vet jeg alt om hva utdanning kan bety for integrering og et godt liv.
Jeg mener at regjeringen tar altfor lett på de foreslåtte endringene. Med intensjon om å fremme effektivitet, kan konsekvensen bli mer sosial ulikhet. Her er jeg usikker på om det er blitt gjort en grundig nok konsekvensutredning.
Som førstegenerasjons innvandrer vet jeg alt om hva utdanning kan bety for integrering og et godt liv. Ikke bare for å få en jobb, men for å forstå samfunnet, delta i det – og føle at man hører til.
Vi må arbeide for en utdanningspolitikk som gir like muligheter for alle, uavhengig av økonomisk bakgrunn.
Dette innebærer å revurdere endringen om å øke førstegangskvoten som vil frata mange sjansen til å skape seg et bedre liv gjennom utdanning.
Utdanningssystemet skal være en vei til sosial mobilitet, ikke en barriere som forsterker klasseskiller.
Les også debatt: Sett fart på KI i norsk skole
Les også debatt: Vi kan ikke styre skolen i blinde
Les også debatt: Norge trenger ikke militarisert ungdom
Les også debatt: Arbeidsledige kan løse bemanningskrisen
