Onsdag denne uka ble Norge en stemme svakere. Vi mistet den store samfunnskritikeren Thomas Hylland Eriksen. Antropologen fremhevet ofte at livet handler om å balansere mange ulike hensyn.
Kanskje derfor kritiserte han monokultivering av økonomisk teori og var positiv til å diversifisere økonomifaget? Det er jo i økonomien, som det er i økologien: For mye av én ting skaper ubalanse i systemet.
Langs Norskekysten har vi for eksempel altfor mange kråkeboller på grunn av overfiske på syttitallet. Det tærer på tareskogen og setter økologien ut av balanse.
I mine øyne var Eriksen en tenker som mestret balansegangen mellom det rasjonelle og det emosjonelle, mellom det målbare og det iboende, mellom faktaenes kalde data og fortellingenes varme innsikt. Han var en balansemester.
Han var en ekte dypøkolog som fremmet at det å være menneske, betyr å være en mindre del av noe større enn seg selv. Som et knutepunkt i et større, tett sammenvevd vev.
Han snakket mye, men raskt, om langsomheten: «Man må ikke skynde seg sånn at man ikke rekker å oppleve livet».
Antropologen forsto at økonomi ikke kan gå på bekostning av økologi og demonstrerte dermed en mer virkelighetsnær og helhetlig forståelse av økonomi enn tradisjonelle økonomer.
Thomas Hylland Eriksen så at evig vekst ikke er forenlig dersom vi søker reell bærekraft. Han var ikke redd for å si at land som Norge må «kjøle ned, skalere ned, senke tempoet».
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
Han snakket mye, men raskt, om langsomhetens verdi. I NRK-podkasten «Kladden har dævva» formulerte han det elegant: «Man må ikke skynde seg sånn at man ikke rekker å oppleve livet».
Eller glemmer hvem man er, og hvem man ønsker å være som menneske. Vil du være ydmyk, må du ta deg tid til å takke. Ønsker du å være til stede for dine nærmeste, kan du ikke alltid prioritere jobben. Å dyrke egne grønnsaker tar flere måneder.
Thomas Hylland Eriksen hadde en enestående evne til å sette ord på følelser folk ennå ikke hadde satt ord på selv.
Når vi tar oss tid til å reflektere over hva som gjør livet verdt å leve, hjelper langsomheten oss også med å forsone seg med døden. Det gir livet mer mening – og kanskje gjør det også døden lettere å akseptere?
Selv var samfunnskritikeren uredd for døden, og sa som de gamle grekerne: «Døden bekymrer ikke meg. For når døden er her, er ikke jeg her. Og når jeg er her, er ikke døden her».
Jeg var heldig som fikk samtale med Eriksen gjennom mitt engasjement i Rethinking Economics og Extinction Rebellion. Vi var mange som satte pris på hans støtte til de «radikale». Sånn sett var Hylland Eriksen en aktivistisk akademiker. Han stilte opp for sivilsamfunnet.
Samfunnsdebatten har mistet en av sine sterkeste stemmer. Man kan si at dagsordenen er brakt ut av balanse.
Om klimaaktivistene sa han: «Extinction Rebellion er viktige, nødvendige og kontroversielle. De er kontroversielle, ikke fordi aktivistene driver med sivil ulydighet, men fordi de pirker i selve grunnfjellet i det kollektive selvbedraget vi lever under: Troen på at vi kan fortsette omtrent som nå».
Thomas Hylland Eriksen hadde en enestående evne til å sette ord på følelser folk ennå ikke hadde satt ord på selv. En magisk balansekunst.
Med Eriksens bortgang har samfunnsdebatten mistet en av sine sterkeste stemmer. Man kan si at dagsordenen er brakt ut av balanse: Verden er en Thomas Hylland Eriksen fattigere. Vi har én stemme mindre som kan sette skapet på plass og peke retning mot en reell bærekraftig fremtid.
En fremtid hvor økonomien ikke overskrider økologiens intrikate samspill. Hvor vi er flere som tør å fremme de mange mulige måter vi kan forme samfunnet på, slik som Eriksen gjorde.
Fra økologien lærer vi at døden er en overgang som fremtvinger fornyelse: Naturens stillferdige vesener gir bort sine blomster, sine blader, sine hele kropper ved å være komposterbare.
Tanker og teorier kan heldigvis sies å være både fornybare og komposterbare ressurser. Nå som et vesen med viktige verdier er borte, er det opp til oss gjenlevende å velge hvordan disse skal fortsette å vokse videre gjennom oss. Måtte Thomas Hylland Eriksens tanker og visdom leve som skogen – i evig fornyelse.
Det haster nemlig at vi fremmer «de langsomme verdier».
Les også: Han hadde et utrettelig driv etter innsikt og å dele kunnskap
Les også intervju: Thomas Hylland Eriksen om jakten på evig liv (+)
