Om noen dager skal NOAS markere at vi i 40 år jobbet for respekt for asylinstituttet og rettssikkerheten, ved at mennesker som har krav på beskyttelse i Norge får det – men også at de som ikke har krav på det, ikke får det.
I forrige uke ble statsbudsjettet lagt frem, og med det kom regjeringens ambisjon om å senke Norge til et historisk lavmål frem i lyset.
Lavmålet representerer et brudd med det som har vært en målsetting gjennom mange år: At Norge deltar i den internasjonale dugnaden koordinert av FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) med uttak av kvoteflyktninger, også kalt overføringsflyktninger.
Menneskene det gjelder, er de mest sårbare i verdens konfliktsoner. Norges andel innenfor denne ordningen har gått ned de senere år, men ingen hadde sett for seg at man skulle gå fra årets 1.000 flyktninger til 200 i 2025. UNHCR har bedt Norge om å ta imot 5.000.
Det er et svært kynisk asylpolitisk spill man har satt i sving, der man setter to grupper av mennesker på flukt opp mot hverandre, og dermed også setter en farlig presedens for fremtiden.
Argumentasjonen bygges på at Norge har tatt imot et rekordhøyt antall flyktninger fra Ukraina. Det er helt riktig at dette er rekordhøyt, og Norge skal være stolte av at vi på denne måten også stiller opp for Ukraina.
Det skulle også bare mangle når det er krig i vårt nabolag.
Det er likevel et svært kynisk asylpolitisk spill man har satt i sving, der man setter to grupper av mennesker på flukt opp mot hverandre, og dermed også setter en farlig presedens for fremtiden.
Uten solidaritet til UNHCRs kvoteordning, blir veien enda kortere for mennesker som setter livet på spill under hasardiøse reiser for å søke beskyttelse.
Dersom beslutningstakere, uansett politisk farge, virkelig tror at å undergrave denne ordningen vil skape færre båtferder, så tar de feil. Dette er bensin til bålet for dem som tjener grovt på menneskers flukt.
Dersom beslutningstakere, uansett politisk farge, virkelig tror at å undergrave denne ordningen vil skape færre båtferder, så tar de feil.
Ikke bare sender dette et signal til andre land som vi tidligere har tenkt at vi har inspirert ved å gå foran med et godt eksempel i kvoteordningen. Det gjør også flyktninger til billig politisk mynt, noe som i seg selv er nedverdigende og svekker menneskeverdet.
Retorisk hører vi nå helt nye vendinger: Justisminister Mehl sa i Politisk kvarter 1. oktober at Norges bidrag gjennom kvoteflyktninger bare utgjør en dråpe i havet. Disse «dråpene» er blant jordas mest sårbare mennesker.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
I uken som gikk vi høre finansminister Vedum skryte på regjeringens vegne av hvor harde man er i klypa ved å bringe tallet helt ned til 200.
Dette er et asylpolitisk mørke vi aldri hadde trodd vi skulle få høre fra ansvarlige politikere i Norge. Det setter en farlig standard for hvordan vi omtaler våre medmennesker i et polarisert ordskifte som bare fører oss til et sted vi ikke skal vedkjenne oss.
Dersom de siste ukers språkbruk og politiske prioriteringer viser seg å få stå uendret, har Norge tatt et stort skritt vekk fra vår humanitære tradisjon som sender signaler til land vi hittil ikke har ønsket å sammenligne oss med.
Det er med på å svekke asylinstituttet, flyktningkonvensjonen – og menneskeverdet.
Les også: – Det kan ha sneket seg inn en «Trump-tretthet» (+)
Hannah Gitmark: De fremstiller Norge som et mislykket land
Les også: Teaterforestillingen «Stumfilm» lokker fram det bestialske (+)
