---
4
TEATER
«Stumfilm»
Av Sara Li Stensrud
Regi: Rebekka Nilsson
Med Ine Marie Wilmann
Vega Scene
---
Skuespiller Ine Marie Wilmanns kraftprestasjon bidrar til at en viltvoksende og litt ufokusert tekst om tap i både personlig og overført betydning, løftes opp på et fascinerende plan. Dramatiker og scenekunstner Sara Li Stensruds fremste verktøy er antydningene som ligger på det innforståtte, sterkt sanselige og abstrakte planet. «Stumfilm» som teater handler om assosiasjoner over tapte illusjoner, over fortidens forhåpninger om en bedre framtid, over undergangens konsekvenser. I kjernen blir det ikke minst en allegori over hvordan menneskeheten fortærer de siste forutsetningene som kunne berget oss fra klimakrise og undergang.
«Stumfilm» er en monolog, grovt inndelt i tre akter, en prosatekst i tematisk samsvar med Stensruds debutroman av året, «Ting du kan røre» (Forlaget Oktober), hvor hun bruker mange av de samme begrepene rundt higet etter nærhet og mykhet. Men også fortellermessige referanser fra horrorfilmens estetikk, om man tenker i retning «Nattsvermeren» og andre filmer hvor selve beskrivelsene av den sadistiske seriemorderens tortur- og drapsmetoder skaper begreper om makt og redsel for fortapelse på et dypere plan.
Rebekka Nilsson på regi
Som teater bli teksten ammunisjonen som bombarderer tilskueren med skildringer egnet til å både egge, more og frastøte. En fortellerstemme mikses med skuespilleren på scenen, og den fordreide stemmen sammen med lydkulisser skaper utvidede og slående imaginære bilder av det så vel vakre som det groteske. At Rebekka Nilssons regi muligens søker å framprovosere reaksjoner uavhengig av den sammensatte teksten, fungerer optimalt bare i enkelte sekvenser.
Les også: Leken, besk og vakker «Haugtussa»
Som forestilling blir «Stumfilm» et kollektivløft gjennom tekst, lydkunst og musikk (Matthías Sigurðsson), og stofflige visuelle virkemidler gjennom kostymene (Silje Kise), og hvor Ine Marie Wilmann målbærer det hele med sterk fysisk tilstedeværelse og dels avvæpnende humoristisk timing. Hun kommer inn på scenen i helhvitt, ikledd en hvit topp, tunge hvite sneakers og nettingstrømper mot de svarte omgivelsene.
Det er et slags hip hop-dansekostyme som ikke forteller stort i starten, men som gir en slags mening etter hvert. I første omgang når Wilmann tilbringer den innledende delen av stykket liggende på siden i en slags tvungen yogastilling, uten støtte av puter eller andre ting. Mens hun i en «rant» forteller om en slags lykketid og en åpenbar forelskelse, en begjærlig en. Hun holder den fysiske posituren som en deltaker i Mesternes mester, hvor det er om å gjøre å ikke knekke mens musklene skriker og melkesyra pumper.
Wilmann holder lenge, og knekker hun gjentar hun samme øvelse mens hun fortsetter å fortelle. Dette føyer seg inn i et forelegg av distraksjoner og av symbolske prøvelser i regien, hvor man innimellom blir mer opptatt av det utenforliggende, som hvorvidt hun skal greie å holde beinet oppe, enn av hva hun sier. Samtidig blir det fysiske et bilde på fortellerens dilemmaer og kampen for, tja, kall det tilværelsen.
Les også: «Jakten på Prinsessa» er blitt en visuell godtepose (+)
Tortur og overgrep
Andre delen, etter et «sceneskifte» som får salen til å hoppe høyt på stolene, utvikler seg på et mer foruroligende vis. Willmann pakker seg ut av en gedigen dyne med mange lag. Dels e hun innkapslet, dels er hun som en larve eller et insekt som klekkes ut i det uhyrlige. Også her er skaper Nilsson («Sportskoret» på Det Norske Teatret, «Stormfulle høyder» på Riksteatret) et distanserende filter mellom oss og Wilmann, nå nærmest som en overgriper ikledd en hudlignende maske.
Stemmen blir fordreid grov og truende i en tortur- og drapssekvens, fortalt gjennom en slags stemmeveksler som Willmann styrer. I «Stumfilm»s mest skremmende scene, i kontrast til det absurde, sitter hun sammenkrøket som et villdyr, eller et uformelig fabeldyr som fortærer sitt bytte levende, rivende og slitende i det slintrete kjøttet.
Asbjørnsen og Moe-eventyr
Stensrud jobber i en kontekst hvor nytt gjerne brytes med det gamle, hvor de innimellom arkaiske ordvalgene bevisst skurrer i sammenhengen, som lynavledere som tar oppmerksomheten bort fra konteksten. Dette er som om Asbjørnsen og Moes eventyrlige mørke skulle blitt bearbeidet og grotesk forstørret av kunstneren Vanessa Baird, understøttet dels av regissør Rebekka Nilsson samarbeid med skuespilleren, men kanskje i enda større grad av Matthías Sigurðssons lyddesign. Det er i lydene personlighetene, figurene og samhandlingene skapes vel så mye som i den fysiske framtoningen. «Stumfilm» fungerer best når kombinasjonen er vellykket.
Og det er ved den siste delen det virkelig blir spennende, når den ambivalente figuren på scenen kaster masken og Stensruds tekst smelter sammen med det audiovisuelle i utformingen av konklusjonen. Den er slett ikke uten håp, og den er på alle vis lys, en blanding av det engleaktige og Fugl Føniks, det hele spilt ut på medrivende og leende vis av Wilmann (og lyddesigner Matthías Sigurðsson).
Ine Marie Wilmann i «Stumfilm»
Stensruds dramatikk har blitt oppført en rekke ganger i kjølvannet av «Lykkelig til mine dagers ende: Et orgastisk lærestykke fra den markedslibidinøse skogen» fra 2012, også det i samarbeid med Ine Marie Wilmann. «Stumfilm» er i likhet med flere av Stensruds tekster, enten de er skjønnlitterære eller skrevet for scenen, et slags eventyr. Det begynner lykkelig, så blir det bli beksvart, og så tomt. Tomt som i destruert, utslettet og øde.
Det finnes knapt noen «og så levde de lykkelig»-konklusjon i Stensruds poetiske dramaer, men tanken om den er der også i «Stumfilm», selv når apokalypsen har skreket fra seg og det dyrebare livet er tilintetgjort. Og det på en så oppløftende, leken og vakker måte, at den veier opp for mange av de litt ufullendte trådene underveis.
«Stumfilm» er en samproduksjon mellom Teaterfestivalen i Fjaler, Cornerstone, TOU Scene, Høstscena og Vega Scene.