Israels krigføring i Gaza og Libanon dominerer nyhetsbildet i Norge, men det gjør den også i Midtøsten, i Afrika og andre steder i verden.
Folk er opptatt av krigen og hvorvidt den kan utvikle seg til en storkrig. Frykten for dette deles nok både av folk i Norge og de som bor utenfor Vesten.
Det som skiller «Vesten» fra «Resten», for å si det enkelt, er hvordan krigen forstås og hvordan Vesten forholder seg til den.
At USA er det landet som kan påvirke Israel ser man også utenfor Vesten, men man ser også et USA som støtter Israel på tross av de enorme sivile lidelsene i Gaza og de israelske angrepene på Libanon som rammer Hizbollahs ledelse og sivilbefolkningen.
Vestens ledere fremstiller Hizbollahs leder Nasrallah, som ble drept i et israelsk angrep lørdag kveld, som en farlig terrorist, men han var også en respektert politisk leder både blant tilhengere i Libanon og andre steder i verden.
Mange så ham som en prinsipiell mann som stod opp mot Israel, og mot landets vestlige støttespillere.
Det som har skjedd og fortsetter å skje kan endre hele Midtøsten.
Vold vil avle vold som fører til mer hat i en nedadgående spiral som det er vanskelig å se hvor vil ende.
Men det at President Biden umiddelbart etter drapet på Nasrallah gir Israel fullmakt til å fortsette krigen, fører også til at det kan drives en stadig større splint mellom Vesten og Resten.
Det eneste USA og Vesten ber om er at Israel er litt mer forsiktig overfor sivilbefolkningen, men ingen vestlige politikere snakker med utestemme om folkeretten eller sanksjoner mot Israel.
Vi fremstår som opptatt av prinsipper når det passer oss, men når det ikke passer oss så tilpasser vi vår argumentasjon til våre interesser.
Denne splinten mellom Vesten og Resten kan komme til å definere internasjonal politikk i lang tid fremover.
Når det gjelder Russlands angrepskrig mot Ukraina så snakker de fleste viktigste vestlige politikere om folkeretten på inn- og utpust, og man kappes om å være hardest i sanksjonene.
Poenget mitt er ikke at om dette er feil eller ikke, men hvordan dette oppfattes utenfor den vestlige delen av verden.
Vi oppfattes av mange som hyklere. Vi påberoper oss folkeretten og kaster sanksjoner mot Russland, men når det gjelder Israel er dette ikke på agendaen, selv om det er klart at trusler om tilsvarende sanksjonspakke mot Israel hadde tvunget enhver israelsk regjerning til å stoppe krigføringen mer eller mindre umiddelbart.
Årsaken er at Israel er lite økonomisk integrert i den internasjonale økonomien. Landet kan ikke legge om økonomien slik Russland har gjort og har heller ikke muligheten til å søke økonomisk og forsvarspolitisk samarbeid med andre land utenfor Vesten slik Russland har klart.
Konsekvensen er at våre argumenter om folkerett og rettferdige sanksjoner ett sted, men ikke et annet sted, kan komme til å oppfattes som hyklersk.
Vi fremstår som opptatt av prinsipper når det passer oss, men når det ikke passer oss så tilpasser vi vår argumentasjon til våre interesser.
Sterkere aktører har alltid gjort bruk av prinsipper når det passer dem og finner andre argumenter når prinsippene ikke passer med virkeligheten. Problemet vårt er at Vesten ikke er så dominante som vi en gang var.
Verden er i endring og det vi kan kalle for Resten, verden utenfor Europa og USA, er i stadig mindre grad villig til å godta våre fortellinger om de gode og de onde.
Vi stopper ikke Israels krigføring med sanksjoner, fordi vi egentlig vil at de skal svekke Irans støttespillere i regionen som Hamas og Hizbollah.
Det betyr ikke at de støtter Russland, men samtidig ser de hvordan våre argumenter er tåkelagte av våre egne interesser og har ofte lite med prinsipper å gjøre. Det er noe vi tyr til når det passer oss.
Dette har store deler av Midtøsten og Afrika hatt mistanke om siden vi gikk til angrep på Gaddafis Libya, med de konsekvensene dette fikk. Da var det også snakk om folkerett, og ikke minst å forhindre folkemord, som ble brukt som begrunnelse. Argumenter som senere ble vist var konstruert for å tvinge gjennom regimeendring.
Det er dermed nærliggende for folk å tenke at Vesten også denne gangen har andre motiver.
Vi stopper ikke Israels krigføring med sanksjoner, fordi vi egentlig vil at de skal svekke Irans støttespillere i regionen som Hamas og Hizbollah.
Det er dermed lett å tro at Vesten og Israel har en felles målsetning om å svekke regimet i Iran. Drømmen til Vesten er regimeendring i Teheran.
Hvis slike forestillinger får bre om seg så representerer de en rekyl av våre handlinger, eller mangel på slike, som kan komme tilbake og treffe oss med stor kraft.
Jo større splinten mellom Vesten og Resten får lov til å vokse seg, desto mer sårbar vil vår posisjon bli.
Verden er betydelige mer multipolar enn bare for ett tiår siden, og vi kan komme til å trenge Resten mer enn de trenger oss. Vi har bare ikke forstått det enda.
Europa er aldrende og stagnerende, mens de er dynamiske og innovative.
Så jo større vi lar denne splinten få lov til å vokse seg, desto mer vil de globale løsningene vi insisterer at vi er ut etter fremstå som vorspielet til en fest som aldri ble noe av.
Les også: Når verda rundt oss forvitrar
Les også: Israel fortsetter høstjakta
Les også: – Jeg ringer for å sjekke at de lever
