Ledet an av Arbeiderpartiet, har regjeringen foreslått en utvidelse av selvbestemt abort fra uke 12 til nesten halvgått svangerskap ved uke 18.
Det er et radikalt forslag, fordi uke 18 ligger så nær barnets levedyktighet og tidspunktet der helsevesenet plikter å sette inn alle ressurser for å berge det.
Jeg skjønner derfor ikke hvordan helseminister og nestleder i Arbeiderpartiet, Jan Christian Vestre, kan ende på at utvidelse er nødvendig for at gravide skal sikres mer støtte og veiledning. Det er også bekymringsverdig at han kaller det hele et moderat forslag.
Jeg var tross alt glad for signalene Vestre ga før sommeren; at han ønsket å bruke tid, belyse ulike sider og sikre at etiske dilemmaer som abort ble tatt på alvor.
Men det Vestre nå har foreslått er langt fra moderat. I dag åpnes det kun for abort frem til uke 18 etter særlig tungtveiende grunner. I en tidligere undersøkelse utført av Jordmorforbundet NSF, svarer en fjerdedel av jordmødrene at de vil reservere seg hvis grensen utvides til uke 18. Kanskje fordi den medisinske utviklingen gjør at vi i tillegg kan redde barn stadig tidligere.
Å sikre kvinner oppfølging og informasjon står ikke i motsetning til å ivareta rettsvernet for ufødt liv.
Derfor har KrF lenge ivret for at kvinner skal ha større rett på oppfølging og informasjon før, under og etter svangerskap. Det må også gjelde dersom de velger ikke å fullføre svangerskapet.
Men å sikre kvinner oppfølging og informasjon står ikke i motsetning til å ivareta rettsvernet for ufødt liv.
For svangerskap og abort handler alltid om både den gravide og barnet. Om å ivareta kvinnen i en sårbar situasjon, og det ufødte liv. Så akkurat som det ble enighet om for 50 år siden, må ufødt liv fortsatt sikres et rettsvern.
I dette utgjør abortnemndene en viktig rolle. Nemndene har vært utsatt for mye kritikk. Jeg mener det er bedre å endre nemndene, enn å fjerne dem. For nemndene er i det hele en viktig anerkjennelse av at abort handler om to liv, og at fosteret gradvis får et økt rettsvern.
Derfor er ikke nemndene en ren formalitet. De bidrar tross alt til at ingen gravide blir stående alene om vanskelige valg.
Tilhengerne av helseminister Vestres nye abortlov, deriblant VGs politiske redaktør, argumenterer med at utvidelse av grensen for selvbestemt abort ikke vil føre til flere sene aborter – all den tid få aborter i dag tas etter uke 12.
Her er jeg redd for at de rett ut undergraver hva det betyr at dagens grense nettopp går ved uke 12, for vi blir alle formet og farget av de lovene vi har og rammene de legger.
Så når vi samtidig vet at aborttallene i Norge har økt med nesten ti prosent blant kvinner under 30 år det siste året ifølge FHI, er jeg bekymret for at Arbeiderpartiets nye abortlov ikke vil snu denne trenden.
Abortnemndene er en viktig anerkjennelse av at abort handler om to liv, og at fosteret gradvis får et økt rettsvern.
Vi må heller ikke glemme at egenskaper ved barnet kommer tydeligere frem lenger ut i svangerskapet. Så som Ahus påpeker i sitt høringssvar, er det å frykte at det kan føre til senaborter på bakgrunn av for eksempel barnets kjønn.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
Dette er en utvikling jeg tror ingen ønsker, og det er en utfordring vi bør forvente at regjeringen tar tak i allerede nå.
Jeg vet at helseministeren har vist forståelse for KrFs syn, i motsetning til mange andre stemmer i partiet sitt. Det setter jeg pris på, for KrFs syn er konsekvent: Vi kjemper samlet mot svekkelse av barnets rettsvern og for mer støtte til gravide.
Fordi det er den eneste farbare veien.
Les også: Hvilket menneskesyn vil vi ha? (+)
Les også kommentar: Å holde ut et kvinneliv
Les også kommentar: Menn som ødelegger for kvinner (+)
Les også: For Emilie og Øystein ble Nav redningen (+)
