Hvilken verdi skal man gi et foster, hvordan skal man balansere kvinnens rettigheter med fosterets rett til liv? Hvilket syn skal samfunnet ha på personer med arvelige sykdommer eller funksjonshemminger i fremtiden?
Dette er spørsmål som regjeringens proposisjon til Stortinget; Lov om abort (Prop. 117 L (2023–2024), prøver å svare på. Som ventet foreslår helse- og omsorgsminister Jan Christian Vestre at grensen for selvbestemt abort forlenges fra utgangen av 12. til 18. svangerskapsuke.
Senterpartiet har allerede meldt at det vil ta dissens i regjeringen, og det kan bli en jevn avstemning når lovforslaget kommer opp i Stortinget senere i høst.
Vi har i mange år vært skeptiske til Arbeiderpartiets abortideologi og -politikk, og vi var spente på om Vestre maktet å løfte abortsaken ut over argumentet om kvinnens selvbestemmelse. For selv om selvbestemmelsesprinsippet er viktig, handler abort om så mye mer enn det.
Det handler også om hvem som skal ha rett til å leve eller ikke. Det handler om hvilket menneskesyn vi ønsker skal være fremhevende i vårt samfunn og vår kultur.
Abortproposisjonen har, etter vår mening, mer enn noe tilsvarende dokument fra Arbeiderpartiet de siste 50 årene, klart å gripe fatt i noen av de grunnleggende etiske utfordringene i spørsmålet om abort.
Den peker på den etiske konflikten som er knyttet til provoserte aborter. Det gjelder verdien av det ufødte liv og livets begynnelse i forhold til kvinnens rett til «selvbestemmelse over egen kropp». Det nye lovforslaget har som målsetting å balansere og avveie disse hensynene, samtidig som det understrekes at fosterets moralske status skal øke i takt med den biologiske utviklingen.
Proposisjonen ønsker å signalisere at «alle barn, uavhengig av egenskaper, er like høyt verdsatt og respektert i samfunnet». Medisinske tilstander hos fosteret i seg selv skal ikke lenger gi en direkte adgang til å innvilge abort.
I stedet skal «den betydningen fosterets tilstand får for svangerskapet, fødselen, barnets oppvekst eller den fremtidige omsorg for barnet», gi grunnlag for abort.
Det er et gledelig paradoks at den omstridte paragraf 2 C i dagens abortlov – den såkalte eugeniske paragrafen som i sin tid ble innført av en Ap-regjering – nå ønskes fjernet av en arbeiderpartistatsråd.
Selv om grensen for selvbestemt abort utvides til 18 uker, ønsker departementet fortsatt å gi fosteret et gradvis sterkere rettsvern. Etter 18 uker og frem til levedyktighet utenfor morens kropp (22 uker), skal det fortsatt være nemndbehandling.
De gamle abortnemndene skal imidlertid legges ned og erstattes av nye som ikke lenger både skal gi informasjon og avgjøre abortsøknaden. Det foreslås å sikre reell rett til informasjon, oppfølging og veiledning uten utilbørlig press i retning av å avslutte svangerskapet.
Proposisjonen diskuterer altså på en positiv måte noen av de største etiske utfordringene i abortspørsmålet og erkjenner dilemmaer som noen av oss har pekt på i årevis. Det er løfterikt når det hevdes at «loven skal sikre ivaretakelsen av hensynet både til den gravides rettigheter og til samfunnets behov for vern om det ufødte liv».
Men klarer departementet dette?
I USA er det mektige økonomiske interesser bak kravet om å liberalisere abortlovene.
Proposisjonen er en nøye tilpasning til utviklingen etter Bioteknologiloven av 2020, som åpnet for tidlig ultralyd, og ikke minst den kommersielle fostertesten NIPT – den som påviser Downs syndrom og en rekke andre kromosomavvik. Resultatene etter NIPT blir gjerne ikke kjent før etter 12. svangerskapsuke.
For å få en full utnyttelse av NIPT-testen, er det rett og slett nødvendig å øke abortgrensen til 18 uker.
Vi vet at det i USA er sterke kommersielle krefter som i ly av kravet om kvinners rettigheter, arbeider for å liberalisere abortlovene. Det gjelder bruken av fostertester som stadig vil utvikle seg, og det gjelder den såkalte «abortindustrien» med organisasjonen «Planned Parenthood» i spissen. Det er mektige økonomiske interesser bak kravet om å liberalisere abortindikasjonene.
I tråd med dette, men i motsetning til Abortutvalgets innstilling, ønsker departementet at den omdiskuterte praksisen med fosterantallsreduksjon skal defineres som abort frem til utgangen av 18 uker, slik at den gravide selv skal ha rett til å avgjøre det antall fostre som skal reduseres.
Etter en stund vil få eller ingen huske at slike personer en gang levde blant oss. I svært mange tilfeller levde disse menneskene gode liv til glede for sine medmennesker og samfunnet.
Men kanskje viktigst: Kombinasjonen av en abortgrense på 18 uker og de nye testene åpner opp for en privatisering av eugenikken. Eugenikk, som sto så sterkt i vårt samfunn før andre verdenskrig, betyr at enkelte av oss ikke er gode nok til å fortjene et liv.
Den eugeniske tankegangen ble aldri borte i etterkigstidens Norge. Men nå er det ikke lenger nødvendig for politikerne å nevne dette. Sakte, men sikkert vil departementets lovforslag føre til at fostre med visse sykdommer og misdannelser blir fjernet fra vårt samfunn.
Etter en stund vil få eller ingen huske at slike personer en gang levde blant oss. I svært mange tilfeller levde disse menneskene gode liv til glede for sine medmennesker og samfunnet.
Lovforslaget tar ikke inn over seg de potensielt store konsekvensene som denne endringen i abortloven kan påføre vårt samfunn, vårt menneskesyn og menneskeverdet.
Proposisjonen nevner ikke noen av disse aspektene. For en endring av abortloven med selvbestemmelse som øker fra 12 til 18 uker vil skape et helt nytt samfunn og kanskje et nytt menneskesyn. Det dreier seg altså ikke bare om en justering av abortloven for å tilpasse seg en praksis som stort sett er etablert. Det dreier seg om et nytt menneskesyn.
Proposisjonen har mange velmente formuleringer. Det er løfterikt at Statsråd Vestre så fint formulerer de etiske konfliktene og dilemmaene som dagens abortlov representerer.
Men lovforslaget tar ikke inn over seg de potensielt store konsekvensene som denne endringen i abortloven kan påføre vårt samfunn, vårt menneskesyn og menneskeverdet.
Vi håper norske stortingsrepresentanter klarer å analysere det komplekse abortspørsmålet på en mer dyptgripende måte enn det abortproposisjonen reflekterer.
