En sykepleier drar på et kartleggingsbesøk hjem til en eldre mann med økende hjelpebehov. I hjemmet møter hun kona som forteller at hun har sterke smerter etter et fall for tre dager siden.
Kona forteller at hun har prøvd å ringe lege, men ikke fått det til, da hun kom til en telefonsvarer som gir anvisning om ulike tastetrykk. Sykepleieren ringte til legen og kona fikk den nødvendige helsehjelpen til slutt.
Etter at kona skadet seg var helsepersonell inne i hjemmet hos paret minst ni ganger, fordi mannen hadde hjemmesykepleie tre ganger i døgnet.
Hvorfor fikk ikke kona den nødvendige helsehjelpen tidligere? Hvis vi hadde stilt de involverte fra hjemmetjenesten dette spørsmålet, hadde vi nok fått ulike svar – som at de ikke oppdaget at kona var skadet, eller at tiden ikke strakk til.
Lovdata eller yrkesetiske retningslinjer gir ingen føringer for at helsepersonell skal hjelpe pårørende. Men for oss som hører om hendelsen oppleves det som uforståelig. Kan systemet som de ansatte i hjemmetjenesten arbeider i være til hinder for å gi nødvendig helsehjelp?
På 1980-tallet kom bestiller/utfører-modellen med New Public Management (NPM), som fortsatt preger hjemmetjenesten. Pasienten får et enkelt vedtak med avsatt tid til ulike tjenester. Avisoverskriftene «Stoppeklokkeomsorg og frekkhet», «De harde hendene» og «De har ikke tid til å gjøre skikkelig arbeid» viser at bestiller/utfører-modellen ikke samsvarer med behovet eller tar hensyn til opplevelsen til de som mottar tjenestene.
Etter at kona skadet seg, var helsepersonell inne i hjemmet hos paret minst ni ganger. Hvorfor fikk hun ikke nødvendig helsehjelp tidligere?
De ansatte i hjemmetjenesten må følge vedtakene som er gjort av saksbehandler i kommunen, med de konsekvenser det har. Et eksempel er at dersom en pasient ikke har vedtak på å få hjelp til å dusje, skal de ansatte ikke hjelpe til med det. Dette selv om behovet er der.
Slike vedtak fører til at helsepersonell opplever at de ikke gir den hjelpen pasienten har behov for. Professor i etikk Andrew Jameton beskriver et skjæringspunkt mellom helsepersonell som vet hva de skal gjøre, og de institusjonelle reglene som gjør det vanskelig å få oppgavene gjennomført.
De ansatte i hjemmetjenesten opplever at både kravene til effektivitet og de ulike reglene utfordrer den omsorgsfulle relasjonen til hver enkelt pasient.
Hendelsen som er beskrevet innledningsvis, er et eksempel der institusjonelle regler fører til at helsepersonell ikke tar ansvar. Ansvar er et kjernebegrep i omsorgen, og følges av et krav om handling.
Dersom helsehjelpen er styrt av institusjonelle regler, mister personellet evnen til å utøve skjønn og omsorg.
Forskning viser at en pasient i gjennomsnitt kan ha 17 forskjellige pleiere innom hjemmet i løpet av en uke. Det resulterer i at ansvaret forvitrer. Dersom arbeidsbelastningen blir for stor, er det – ifølge filosof og professor i sykepleie Patricia Benner – ikke uvanlig at helsepersonell distanserer seg fra pasienten og dermed utfører bare de oppgavene de må.
Konsekvensen er at pasientene og pårørendes behov blir oversett. I dette tilfellet førte det til at kona ikke fikk nødvendig helsehjelp.
Forskning viser at helsepersonell er mer tro mot de institusjonelle reglene enn mot pasientenes behov for hjelp. Systemet kan for de ansatte i hjemmetjenesten oppleves som så rigid at det kan være enklere å la være å hjelpe.
Kanskje er de så styrt av datasystemet som krever avkryssing av utførte oppgaver, at de ikke greier å være til stede i selve situasjonen. Med den konsekvens at de overser konas behov? Tilstedeværelse er avgjørende for å kunne se og ivareta pasientenes behov.
Den tyske filosofen og sosiologen Jürgen Habermas mener at moderniseringen av samfunnet og vektleggingen av objektiv kunnskap fører til at systemene lett dominerer over livsverden.
Hendelsen med kona som ikke får hjelp til å ringe lege er et eksempel på at systemet som de ansatte i hjemmetjenesten jobber innenfor, hindrer dem å gi nødvendig helsehjelp.
Dersom de ansatte i dette tilfellet hadde tatt seg tid og ringt legen, ville det resultert i en forskyvning av tidsskjemaet og brudd på de institusjonelle reglene.
Det stilles store forventninger og krav til helsepersonell som jobber i hjemmetjenesten. De utfordres stadig når det gjelder mangel på tid – det er blitt en karakteristikk av hjemmetjenestens arbeid. De ansatte balanserer i et spenningsfelt mellom å strekke seg langt for å tilfredsstille systemet og ivaretagelsen av pasientene.
Hjemmetjenesten trenger personell med kompetanse. Men helsepersonell må ha tid og rom til å bruke den kompetansen.
Helsevesenet styres også av en ny styringslogikk, New Public Governance (NPG). Hensikten er at pasientene skal være aktører i eget liv. Dersom holdningen til helsepersonell blir for styrt av NPG forventes det at pasient og pårørende må ta ansvar for eget liv, og at de selv må be om helsehjelp.
Kanskje ba ikke kona om hjelp, det gjorde at ingen tilbød hjelp. En fare med NPG er at syke mennesker i for stor grad blir overlatt til seg selv. I sum er det viktig å finne en balanse mellom effektiv drift av helsevesenet og hensynet til individuelle behov og verdier.
Det er viktig at pasientene ikke overlates til seg selv og at de fortsatt blir møtt med forståelse og støtte fra helsepersonell når de trenger det.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
Ansatte i hjemmetjenesten presses både på tid og regler. Systemet de arbeider i har betydning for deres adferd, og kan være til hinder for at de gir nødvendig helsehjelp. Dersom helsehjelpen blir styrt av de institusjonelle reglene, blir helsepersonell lett en slave av systemet – og mister dermed evnen til å utøve skjønn og omsorg.
Hjemmetjenesten trenger personell med kompetanse. Men helsepersonell må ha tid og rom til å bruke den kompetansen: Oppdage, kunne handle og kunne gi omsorg.
De må være til stede hos pasienten uten å bli styrt av datasystem, vedtak og tidstabeller. De må også ha tid og rom til å imøtekomme pårørendes ønsker og behov, og kunne gi dem nødvendig helsehjelp.
