Trafikkingeniør Knut Bøe kritiserer i Dagsavisen 26. august forslaget mitt om høyere rushtidsavgift i bomringen i Oslo, og vil heller styre trafikken ved hjelp av fysiske reguleringer.
Jeg vil heller si ja takk, begge deler. Årsaken til kø er at for mange velger å kjøre på samme tid og sted i forhold til kapasiteten. Økt pris vil gjøre at noen av disse velger andre løsninger, den samlede trafikken blir lavere og trafikken flyter bedre.
Hvis en i tillegg setter ned prisen utenfor rushtida, vil en stimulere flere til å legge reisene sine utenom rush.
Dersom en bruker andre virkemidler til å løse opp i flaskehalser og redusere køene uten å gjøre noe med prisingen, løser en ikke det grunnleggende problemet. Da risikerer en at den frigjorte kapasiteten blir fylt opp av nye bilister og at køproblemene oppstår igjen andre steder. Fysiske reguleringer er altså ikke en erstatning for prising, men et supplement.
Heldigvis øker forståelsen for at pris er et godt virkemiddel for å regulere trafikken. London, Stockholm, Singapore og Milano har alle innført en form for rushtidsavgift, og effekten er godt dokumentert.
I Norge har både Bergen, Trondheim og Tromsø større grad av rushtidsprising enn Oslo. I Nasjonal transportplan 2025–2036 skriver regjeringen at den vil se på mulighetene for å bruke bompenger til trafikkstyring på en mer treffsikker måte.
Det er ikke prisen i bomringen alene som styrer folks privatøkonomi.
Bøe har ellers rett i at avgifter rammer hardere for de som har dårlig råd. Men det er ikke prisen i bomringen alene som styrer folks privatøkonomi, den avhenger av den samlede skatte- og velferdspolitikken.
Det er fullt mulig å kombinere en offensiv omfordelingspolitikk med en avgiftspolitikk som gjør at vi utnytter kapasiteten i transportsystemet mer effektivt.
