Helsereformen, helseforetaksplattformen, hadde gode intensjoner, men tallgrunnlaget var fullstendig galt. Høringsfristen var på seks uker og prosessen svært udemokratisk. Det som skulle sikre alle i Norge gode helsetjenester og sykehushjelp når det trengtes, uavhengig av inntekt, bosted og generell helse, ble raskt hatobjekt for både pasienter og ansatte i helsevesenet.
Å styre sykehus og helsevesen etter samme prinsipper som et industrikonsern er i utgangspunktet en dårlig idé. Blårussens våte drøm. Mennesker er kjøtt og blod, følelser og verdighet, ikke biomasse eller produksjon.
Det var i 2001 at daværende helseminister Tore Tønne (Ap) la frem tall som skulle bevise at Norge hadde de høyeste utgiftene til helsestell i hele OECD-området. Bare USA og Sveits, begge med helprivatisert helsesektor, hadde høyere utgifter. Tønne mente Norges helseutgifter lå uetisk høyt. Noe måtte gjøres.
Dessverre var det grove feil i tallgrunnlaget. Med korrekt tallgrunnlag, ville man sett at utgiftene ikke var spesielt høye, og at behovet for den omstridte reformen dermed ikke var tilstede. De store feilene var:
- I de øvrige landene holdes utgifter til eldreomsorg og hjemmesykepleie utenfor helsebudsjettet. Disse utgiftene er lagt til sosialbudsjettet.
- Det ble ikke tatt hensyn til at det norske lønns- og kostnadsnivået lå skyhøyt over landene man sammenliknet med. Som Øst-Europa.
- De reelle norske helseutgiftene lå i området mellom Sverige og Danmark.

Sammenligningsgrunnlaget ble helt galt, omtrent som å sammenligne druer og bananer. Helt meningsløst.
Dermed ble sammenligningsgrunnlaget helt galt, omtrent som å sammenligne druer og bananer. Helt meningsløst. Norges helseutgifter var riktignok høyere enn i Øst-Europa, men rundt midt på treet i sammenligning med de øvrige landene.
Behovet for en helsereform med foretaksmodell var ikke reelt, men flere politikere rykket ut og støttet Tønnes påstand om behovet for en ny finansieringsmodell. Ingen tok bryet med å fremskaffe korrekt tallmateriale. Statistisk sentralbyrå kunne bidratt med hjelp.
Hastverk er lastverk
Ved innføring av større reformer pleier man å bruke god tid, her var høringsfristen seks uker. Vanligvis gjøres utredninger og konsekvensanalyser. Man skal ha korrekte tall å forholde seg til. Den demokratiske prosessen i Stortinget bar preg av hastverksarbeid og lav kvalitet. Dette skulle trumfes igjennom, selv om reformen var helt unødvendig.
Plutselig var reformen vedtatt, og Stortinget bestemte at «profesjonelle styrer» – styregrossister fra næringslivet – skulle håndtere helseforetakene. Fylkestinget hadde tidligere hatt jobben, men ble vraket. Sykehusene fungerte utmerket og tiltrakk seg kompetente folk som var stolte av helsevesenet.
Kun uker etter vedtaket, var den nye modellen innført.
Mye kritikk i ettertid
Reformen har vist seg å bli nærmest parodisk, byråkratisk. Det er mange nivåer av styrer. Det fører – som vi er blitt kjent med fra Vy, Statens Vegvesen osv. – til at ansvaret smuldrer opp. Alle skylder på hverandre når noe ikke går på skinner.
Det sløses bort gigantiske summer på administrasjon og styreverv som er fordelt til profesjonelle styremedlemmer – noen med bakgrunn fra helsevesenet og en god del fra politikken. Og 80% av utgiftene i helsevesenet utgjøres av lønninger.
Når man ser hva helseforetakene sløser vekk i administrasjonskostnader og styrehonorarer, og den dramatiske underfinansieringen av sykehusene i hele helsesektoren, forstår man at det har alvorlige konsekvenser for så vel pasienter som ansatte.
Dropp styrene, krev innsikt
Flere av styrene kunne med fordel vært droppet. Og aller viktigst: Siden de som rammes av underfinansieringen er pasienter og ansatte, bør disse være representert i styrene i langt større grad enn i dag. Politikere og næringslivsfolk uten erfaring fra sykehus og helsevesen bør ut av styrene, eller hospitere i et par ulike sykehusavdelinger noen måneder for å se hvordan hverdagen arter seg for pasienter og ansatte.
Pasienter er ikke bare utgiftsposter. De er også inntektskilder for fellesskapet, for det norske samfunnet: Få behandling – kom ut i jobb igjen!
Å fatte alvorlige beslutninger uten detaljkunnskap om konsekvensene av beslutningene, bør ingen være bekjent av. Det er uansvarlig. Lite empatisk. Uakseptabelt.
Konsekvensene av reformen har allerede tæret så hardt på enkelte i helsevesenet, at noen har begått selvmord. Byrden ved å oppleve hvilke lidelser manglende og for sein behandling påfører pasientene deres, er blitt for tung å bære.
Ikke bare en utgiftspost
Pasienter og pårørende fortviler over at pasientene ikke får den beste oppfølgingen, behandlingen og de beste mulighetene til å bli friske, og kanskje komme tilbake i fullt arbeid. Pasienter er ikke bare utgiftsposter, men også inntektskilder for fellesskapet, for det norske samfunnet: Få behandling – kom ut i jobb igjen!
I dag bruker man umenneskelige uttrykk i regnskapene for sykehus og helseforetak. Å behandle en pasient kalles «produksjon». Som om vi var biomasse i en laksemerd.
Kritikk fra helsetopp
Karl Sæbjørn Kjøllesdal, seniorrådgiver ved Oslo Universitetssykehus (OUS) skrev kritisk om reformen og regnskapssystemene i Politikk og Samfunn nr. 1/2022:
«I helseforetaksproposisjonen (Ot.prp. 66 (2000–2001)) ble det til og med påstått at sykehusenes regnskaper før reformen i 2001 ble ført etter kontantprinsippet. Det var direkte feilaktige opplysninger til Stortinget. Sykehusene brukte det kommunale og fylkeskommunale budsjettet og regnskapssystemet som er basert på anordningsprinsippet. Der er det et klart skille mellom investering og driftsutgifter, og det foregikk en grundig vurdering av investeringene i egne kapital- og investeringsregnskaper. Sammenhengen mellom investeringer, driftsutgifter og kapitalutgifter ble grundig analysert i budsjett- og regnskapssystemet (Jensen & Bollingmo, 2007:54–55)».
«De feilaktige opplysningene indikerer at de som foreslo bruk av forretningsregnskapet ikke hadde kunnskaper om det systemet som ble brukt i sykehusene før reformen. I et system basert på forretningsregnskapet er det heller ikke noe budsjettsystem. Da helseforetakene startet opp i 2002, måtte de enkelte helseforetakene finne på egne budsjettsystemer. Derfor er det ikke gjennomført et gjennomgående budsjettsystem som alle helseforetak må bruke. De kan variere fra helseforetak til helseforetak. Dette svekker mulighetene til en god samlet styring av sykehusene. En global warning mot bruk av forretningsregnskapet i offentlig sektor ble ikke registrert (Olson, Guthrie & Humphrey, 1998)».
Nå er det på tide å vrake helseforetakene og forretningsregnskapene. Folk er ikke produkter. Behandling er ikke produksjon.
Nå kommer stadig flere kritiske stemmer til overflaten. Forskjellen er at mange av de kritiske stemmene nå vet hva de snakker om. Spesielt er kritikken fra ansatte i helsevesen, pasienter og pårørende skarp og målrettet.
Det som skulle medføre «mer helse for hver krone har ikke innfridd». Det er blitt et dyrere og dårligere helsevesen. Ingen suksess.
På tide å vrake modellen
Nå er det på tide å vrake helseforetakene og forretningsregnskapene. Folk er ikke produkter. Behandling er ikke produksjon. Å ikke gi behandling, å ikke følge opp pasienter, å spare inn på antall ansatte og ansette ukvalifiserte medfører store kostnader for samfunnet og pasientene. Folk kommer ikke tilbake i arbeidslivet. Ansatte i helsevesenet påføres umenneskelige belastninger.
Men aller verst er det for pasientene som tenker: «Hva om jeg var blitt fulgt opp før det hadde gått et helt år? Kunne jeg da hatt en bedre prognose? Kunne jeg vært operert, fått noen ekstra år i arbeidslivet – og med de jeg er glad i?».
Slike spørsmål tar ikke konsernregnskapsmodellen hensyn til. Man kan risikere å spare seg til medskyldig i uaktsomt drap eller passiv dødshjelp. Begge deler er straffbart.
Nå kaster vi helseforetakene og tar tilbake modellen som fungerte og ga trygge pasienter og høyt kvalifiserte ansatte – som ikke gråt av fortvilelse fordi de ikke kunne gi god nok pleie og helsehjelp.
Helseutgiftene vi hadde i 2001 var ikke «uetisk høye». De som regnet hadde feil tallgrunnlag. De gjorde ikke jobben sin. Det har vi alle fått betale for. Enkelte med livet. Både pasienter og ansatte.