Høyre har kommet med et nytt forslag som treffer unge uføre: De som leter etter diagnoser, jobber med å bevise at de er syke, fremfor å komme seg ut i jobb, ifølge Erna Solberg.
Men hvem er det egentlig dere snakker med, Høyre? Hvem er disse unge latsabbene dere ofte snakker om – som frivillig går på Nav, leter etter diagnoser for å slippe å jobbe og forholder seg til tiltak etter tiltak for en stønad som ikke strekker til for både brunost og tannlege samme måned?
Eller er det ikke folk dere har snakket med selv, dere har kanskje noen andre kilder? Jeg håper dere kan være etterrettelige nok til at dere deler disse med oss andre.
For som representant for gruppa du snakker om, som har skrevet bok om å være kronisk syk og på den måten fått være en del av den mangfoldige gruppa kronisk syke er: Dette er ikke gjenkjennelig. Verken for meg selv, eller noen av de jeg har snakka med.
Alle som har stått utenfor arbeidslivet for en lengre periode enn en lang sommerferie, vet at omkostningene er enorme.
Å stå utenfor er ikke stas. Det er kaldt, ensomt og for de fleste: Skamfullt.
Ikke bare økonomisk, som er der fokus ofte er: Men i form av manglende sosiale arenaer, vanskelig å finne mening i hverdagen, lite følelse av å bidra og være med i livet. Ikke noe ros av sjefen, ingen som etterspør deg om du aldri står opp.
Det er vanskelig, det er vondt og det er ikke noe folk frivillig velger. Å stå utenfor er ikke stas. Det er kaldt, ensomt og for de fleste: Skamfullt.
Dersom det stemmer at unge med arbeidsevne – 100 prosent eller 10 prosent – ikke kommer inn i arbeidslivet, må vi snakke om hvorfor. Porten må gjøres videre, arbeidslivet rausere og tilretteleggingen bedre.
Er virkelig Høyre så sikre på at det er de unge som er problemet her, eller kan vi endelig flytte fokus til de som kan endre situasjonen for alle dem som ufrivillig faller utenfor i hverdagen?
