Såkalt «reality-TV» forekommer i mange skikkelser. To av dem er henholdsvis «Luksusfellen» og «Sinnasnekker’n».
Begge konseptene har paralleller i andre land, blant annet Sverige. Hensikten med seriene er å hjelpe folk ut av kriser og vanskelig situasjoner, enten disse er knyttet til bygge- og/eller oppussingsprosjekter som er gått i stå, eller fordi man har havnet i en økonomisk hengemyr som man ikke kan komme ut av.
I begge seriene er det kompetente fagfolk som stiller opp, gir råd og gir praktisk hjelp med tanke på uføret den eller de enkelte har havnet i; noen nokså uforskyldt, andre – vel, ikke fullt så uforskyldt.
Slike programkonsept byr på flere etiske utfordringer.
Deltakerne får rippet opp i gammel sårbarhet og gamle nederlag og kriser, ikke bare én, men flere ganger.
En av dem er at man så å si uten unntak har å gjøre med mennesker – ofte familier – som er i svært sårbare situasjoner.
Denne sårbarheten kastes ufiltrert ut til seerne.
Ofte er det snakk om personer som bor i forholdsvis små lokalsamfunn, og i mange tilfeller blir deltakelsen i programmet også formidlet gjennom lokalmediene der vedkommende bor.
Begge programseriene har en forholdsvis lang sendehistorie.
Ifølge Wikipedia har «Luksusfellen» gått på TV 3 siden 2008, «Sinnasnekker’n» på TVNorge fra 2010 til 2018 og igjen fra 2024.
Denne typen «reality-TV» burde være ferskvare, men det er det jo ikke. Begge seriene sender gamle – iblant svært gamle – episoder i reprise, ikke bare én, men flere ganger.
Dermed får deltakerne rippet opp i gammel sårbarhet og gamle nederlag og kriser, ikke bare én, men flere ganger.
Dette gjelder enten det er snakk om enkeltpersoner eller par og familier.
De som deltok i et slikt program, det være seg for ett, to, fem eller ti år siden, har forhåpentligvis kommet videre i livet. For en hel del innebærer det eksempelvis at familier har gått i oppløsning og at partene har gått hver sin vei siden den gang. Byggeprosjektet eller gjeldsordningen som var en god løsning der og da, var ikke alltid nok til å berge forholdet, ekteskapet eller prosjektet.
Og fordi mediene gjør samfunnet såpass transparent som tilfellet er, blir bruddene også offentlig tilgjengelige.
Jeg er nokså sikker på at de som lager disse seriene har store mengder pjatt liggende klart i forsøk på å forsikre både meg og andre om hvor etisk bevisste de er.
Den bevisstheten har i grunnen bare én troverdig lakmustest: At man blir oppdatert på situasjonen for den eller de som har deltatt i slike program før man – eventuelt – sender episoden i reprise.
I tillegg bør en slik test også slå ut på at sårbare mennesker ikke skal henges ut som underholdningsobjekter av kyniske mediemakere.
