I år markerer vi at det har gått 13 år siden terrorangrepet mot Arbeiderpartiet og Arbeidernes ungdomsfylking (AUF). Samtidig leste vi tidligere i vår om at unge helt ned i 13 års alderen sprer hatefulle budskap på nett og blir radikalisert. Dette er unge som ikke husker verken terrorangrepet eller rosetogene, og som ikke har fulgt utviklingen i hvordan vi snakker om 22. juli. Det gir alle oss andre et ansvar i å sørge for at vi deler arven videre.
For mange er det minner om rosetog og landesorg man sitter mest igjen med, men arven etter 22. juli er bredere enn det.
Nytt vendepunkt
En medieanalyse fra Retriever og Fritt Ord publisert i 2022 viste hvordan det var en endring i det offentlige ordskiftet ved tiårsmarkeringen av terrorangrepet. Analysen viste at det var et vendepunkt gjennom at man begynte å snakke om det ideologiske bakteppet, og at vi trengte en større politisk debatt om dette. Før tiårsmarkeringen var det flere som mente at angrepet var rettet mot «demokratiet», enn de som mente det var rettet mot «Arbeiderpartiet og AUF». Etter tiårsmarkeringen snudde det. Det var et viktig steg i snakke sant om 22. juli og om å holde løftet om å aldri glemme. Angrepet var ikke tilfeldig eller en naturkrise, men et målrettet angrep mot sosialdemokratiets verdier.
Det var viktig fordi om vi skal gjøre det vi kan for å forhindre et nytt 22. juli, må vi vite hva 22. juli var. At det tok et tiår før vi kunne starte den samtalen, burde gjøre oss ekstra bevisste på viktigheten av å ikke la den stilne igjen. De som begynner på lærerstudiet til høsten, har så vidt egne minner fra den dagen. Det blir et nytt vendepunkt i arven etter 22. juli. Det er et vendepunkt AUF ikke kan ta ansvar for alene.
Vi har alle et ansvar
Det er de vondeste sannhetene vi lett kan ønske å se vekk ifra, men dermed også det viktigste vi må viderebringe.
For det er viktig å vite at samtidig som angrepet rammet mange og rystet hele landet, var det ikke rettet mot alle, men mot Arbeiderpartiet og AUF. Terroristen trodde på en konspirasjonsteori om en politisk elite som planla en islamistisk overtakelse av Europa på bekostning av det norske urfolket, og at sosialdemokratiet var helt sentralt i dette.
Det er viktig at vi vet, for samtidig som det bare er gjerningsmannen som har ansvar for terrorangrepet, har vi alle ansvar for hva vi deler og ytrer. Hvis man for eksempel er med på å si at det vil komme eller er en rasekrig, kan man ikke koble det fra at folk faktisk tror på at det er krig mellom mennesker. Hvis man sier at muslimer tar over landet, kan man ikke koble det fra at folk mener man må kjempe imot muslimer. Hvis man sier at noen mennesker er mindre verdt, kan man ikke koble det fra at man mener noen fortjener mindre rettigheter og friheter enn andre. Når Sylvi Listhaug fra Fremskrittspartiet i 2018 sa at Arbeiderpartiet brydde seg mer om terroristers rettigheter enn nasjonens sikkert, kunne man ikke koble det fra at noen mener at Arbeiderpartiet er landssvikere.
Det er de vondeste sannhetene vi lett kan ønske å se vekk ifra, men dermed også det viktigste vi må viderebringe.
I et demokrati er det rom for å diskutere alt, men det er ikke rom for dehumanisering av mennesker, konspirasjonsteorier eller hat. Det fører i ytterste grad til at folk blir drept.
Ikke en ensom ulv
Det er også viktig at vi ikke glemmer at terroristen ikke kom ut av ingenting. Han var ikke en ensom ulv. På 90-tallet kunne man se de i gatene med «skinheads» og støvler. I dag sitter de i sosiale medier eller bortgjemt fra resten av samfunnet. Vi vet at voksne høyreekstreme i dag aktivt jobber for å hente inn spesielt unge gutter via nettet. Unge som av en eller annen grunn ikke føler seg inkludert i det vanlige samfunnet, er ekstra sårbare for å bli lokket inn i ytterliggående miljøer.
Selvsagt blir ikke alle nettroll i sosiale medier terrorister, men de fleste voldelige ekstremister har først spredt hat på sosiale medier. Tidligere i sommer måtte Politiets sikkerhetstjeneste (PST) aksjonere hjemme hos en rekke ungdommer, helt ned i 12 års alderen, som tilhørte ekstremistiske nettverk på nett. 13 år etter 22. juli er polarisering, antidemokratiske krefter og hat på fremmarsj.
Vær modige sammen
Ved tiårsmarkeringen av 22. juli tok også vi i AUF initiativ til at man burde ha en egen ekstremismekommisjon som kunne se på hvordan vi kan forebygge ekstremisme. Denne kommisjonen publiserte sin rapport tidligere i år: «Felles innsats mot ekstremisme: Bedre vilkår for det forebyggende arbeidet». Der står det mye om hvordan samfunnet kan bekjempe ekstremisme, men blant det aller viktigste er hvordan hver enkelt av oss kan bidra. Hvordan vi bygger en demokratisk motstandskraft mot krefter som ønsker å dele samfunnet i et «oss» og «dem».
Vi må sammen være med på å diskutere uenigheter og meninger på en god, respektfull måte. Vi må sammen være med på å inkludere de som man ser står utenfor. Vi må sammen ta til motmæle hvis vi ser hat eller konspirasjonsteorier bli spredt. Vi må sammen skape det samfunnet vi ønsker oss. Vi må sammen huske hva vi må kjempe imot.
Hat, terror og ekstremisme er ikke fremmede fenomen i Norge. Det må kjempes mot hver eneste dag.
Som Ekstremismekommisjonen minner oss om i rapporten: «Ikke glem de som ble drept, og ta vare på dem som ble igjen. Hold minner i live». «Vær så modig som du kan. Vær modige sammen».
Etter 22. juli lovet vi hverandre «aldri mer». I den kampen trenger vi deg med på laget.
