Debatt

Dype sprekker i vår påståtte likhet, og omsorg for svakerestilte

Tilbudet 24sju for rusavhengige i Oslo stod i fare for å avvikles grunnet usikker finansiering. Situasjonen viser en større systemsvikt i den norske velferdsstaten, der ulikheter stadig blir mer synlige.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Kirkens Bymisjon har siden 2009 hatt et døgnåpent tilbud for de mest utsatte rusavhengige i hovedstaden. Tungt rusmisbruk og psykisk diagnoser preger brukerne. Organisasjonens nettsider meldte at tilbudet avvikles grunnet manglende finansieres fra Helsedirektoratet.

Tilbudet er avhengig av offentlige midler, men tilskuddsordningen er i endring. Dette er et symptom på en politisk kursendring: Arbeiderpartiet og Senterpartiet har besluttet at ideelle organisasjoner som tidligere har mottatt driftsstøtte over statsbudsjettet, nå må søke på nye ordninger som fremdeles er under utvikling.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Dette sender en rekke organisasjoner og tiltak ut i økonomisk uvisshet, uten forvarsel og med tomme løfter om bedring. 18. juni kom nyheten om at 24sju berges gjennom budsjettarbeidet og drahjelp fra SV.

Den skandinaviske velferdsmodellen bygger på universalisme og likhetsprinsippet. Alle mennesker skal, uavhengig av sosioøkonomisk tilhørighet, ha tilgang til nødvendige tjenester. I et vestlig perspektiv fremstår Norge som et egalitært samfunn, uten større klasseskiller. Men også her kommer ulikhetene til uttrykk, ikke minst ved sykdom. De med høy sosioøkonomisk status kan kjøpe de tjenestene det er behov for, og har gode forutsetninger for å manøvrere gjennom NAV og andre hjelpeordninger.

Stephen Sirris

Rusfeltet illustrerer disse forskjellene særlig godt. De spissformuleres i to stereotypier. Begrepet «fungerende alkoholiker» kan assosieres med en suksessfull forretningsmann hvis kveldsvaner med lange middager og mange enheter har blitt for hyppige, men der misbruket til en viss grad aksepteres sosialt, eller i det minste dysses ned. Også akademikeren som drikker for mye er et kjent bilde for mange, likeledes er den lidende kunster eller forfatters hang til rødvin et etablert kulturelt bilde.

Ressurssterke individer rammes ikke av slike usikkerheter og kutt. De kan uansett kjøpe seg til god hjelp, og har nettverk som kan støtte dem.

På den andre siden finnes en synlig rusavhengighet blant de som lever på gata. Slitenhet, mangelfull personlig hygiene følger mennesker som er bostedsløse, fanget i en syklus av å skaffe penger og dop. Livet dreier seg om overlevelse. Dette er mennesker som mange instinktivt trekker seg vekk fra, som vi enten bevisst eller ubevisst definerer som «de andre», hvis lidelse vi helst vil slippe å se og konfronteres med.

Filosofen Michel Foucault introduserte begrepet «heterotropi» – rom som fungerer under ikke-hegemoniske forhold, områder okkupert av «de andre», det avvikende. Korskirkeallmenningen i Bergen, og Brugata i Oslo er eksempler på dette. De er steder der de rusavhengiges tilstedeværelse er konfronterende. Denne rusavhengigheten er langt fra glamorøs. Dette er mennesker i dyp nød, hvis lidelse er påtrengende for både dem selv og deres omgivelser. Ikke bare blir majoritetsbefolkningen konfrontert med de andres lidelse, vi blir også konfrontert med vårt eget ubehag i møte med det som avviker fra normen.

Stephen Sirris

Disse menneskene har stått i fare for å miste sitt hjelpetilbud. Ressurssterke individer rammes ikke av slike usikkerheter og kutt. De kan uansett kjøpe seg til god hjelp, og har nettverk som kan støtte dem. De mest sårbare, derimot, rammes hardt. Rusavhengighet er ikke en entydig kategori, men preget av klare klasseskiller. Selv i en universell velferdsstat er virkeligheten langt fra nøytral. I et land med lang sosialdemokratisk tradisjon, der vi stolt proklamerer likhet og likestilling, er de sosioøkonomiske forskjellene stadig til stede.

Med dette som bakteppe spør vi oss om politikere, som bærerne av den sosialdemokratiske arven der likhet står sentralt, har glemt sine egne røtter og klasseanalyse. Har de blitt blinde for at deres politikk står i fare for å sementere ulikhet og rammer de svakeste i samfunnet? Dette tegner seg som symptomatisk for en manglende årvåkenhet overfor de harde realitetene som ligger i klasseskillene.

Det er viktig å presisere at den varslede avviklingen av 24sju ikke bare handler om et enkelt tilbud. Velferdsstaten skal ikke bare tjene den enkelte tjenestemottaker. Den skal også vise og utvikle samfunnsverdier og samfunnskontrakten. Kutt i tilbud til de svakeste blir et symbol på en politikk som lider av fraværet av en klar klasseanalyse, og en grunnleggende årvåkenhet overfor de vedvarende ulikhetene. Det til tross for vårt polerte image som et egalitært, trygt og godt samfunn.

Dette er en systemsvikt som avslører dype sprekker i fasaden av vår påståtte sosialdemokratiske likhet og omsorg for svakerestilte. Det må etableres forutsigbare støtteordninger, ikke minst for ideelle organisasjoner, som en motkraft til økt klasseskille også på rusfeltet.

Mer fra: Debatt