Etter 24 år som medlem i LO, trodde jeg ikke at jeg skulle få oppleve at hovedgrunnen til å være medlem, hovedplattformen for eksistensen til LO – solidariteten og kollektivismen – ble avviklet.
Men det er nettopp det som har skjedd i regi av LO-Stat, med det resultatet som foreligger i årets tariffoppgjør i staten. 25 % av potten fordeles «solidarisk» sentralt, mens 75 % av potten skal fordeles til «individualismen».
I en årrekke har LO og LO-Stat kritisert Akademikerne for deres avtale og ikke minst deres økonomiske føringer for individualismen i lønnsoppgjørene, fremfor LOs kollektivisme. I år har LO-Stat, med godkjenning fra Arbeiderpartiet – ikke overraskende, meldt overgang til høyresidens føringer ved å la være å sikre lønnsutvikling for alle medlemmer.
Les også: Slik avdekket datteren omsorgssvikt mot moren Liv (95)
Som medlem i Norsk Tjenestemannslag (NTL), så står jeg og mange med meg fortsatt for solidaritet og kollektivisme: Mest mulig av avsatt lønnspott fordeles sentralt og sikrer kjøpekraften og lønna til alle medlemmer. En mindre del av potten settes av til lokale forhandlinger, som en spesiell påskjønnelse til enkelte som har gjort noe ekstraordinært det siste arbeidsåret.
NTL sa nei til forhandlingsresultatet da det forelå, LO-Stat valgte å ignorere det. Så er det nettopp gjennomført en uravstemning blant medlemmene, der over 76 % svarer nei til forhandlingsresultatet. Normalt sett ville det gitt streik.
Les også: Anne-Kat. Hærland i portrettet: – Når jeg dør, så kommer det til å ta uker før noen finner meg (+)
Men denne uka avviklet ledelsen i LO-Stat, sammen med andre forbundsledere, streikeretten for oss medlemmene. Forhandlingsresultatet sendes over til frivillig lønnsnemnd – «fordi det blir tvungen lønnsnemd og vi ikke får noe ut av en streik».
Vel, da er det for all fremtid bare å glemme streikevåpenet. Det er konsekvensen av en slik tenkning.
LO har i praksis sterkt redusert lønn og kjøpekraft for flere av sine medlemmer.
I år skaper LO, LO-Stat og regjeringen med Arbeiderpartiet i spissen, en rekke statlige lønnstapere som kun ender opp med 4.000–5.000 kroner i «påslag» på lønna – penger som for lengst er borte i prisvekst. Har du ikke vært supermann eller superkvinne det siste året, når du ikke opp og får tak i litt av storpotten som det skal forhandles om lokalt.
LO har altså i praksis sterkt redusert lønn og kjøpekraft for flere av sine medlemmer, og det i en dyrtid der andre forbund og sektorer sikrer alle sine medlemmer fra 20.000 til over 30.000 kroner.
Nå skyves alt ansvar for å ivareta hvert enkelt medlems lønnsutvikling over på lokale arbeidsgivere og lokale tillitsvalgte – for å gjøre den jobben som LO-Stat/LO skulle ha gjort sentralt.
Det er ynkelig feigt, og det er ikke lenger noen grunn til å opprettholde eller søke medlemskap i LO. Solidariteten er død – lenge leve solidariteten!
Les også: Sjøfolk skulle få lov mot sosial dumping, nå får regjeringen slakt
Kjell Werner: Akademikerne og Unio er avslørt
Les også: – Medlemsdemokratiet settes til side
Les også: Det gikk vel ikke så bra, Henrik Asheim? (+)
