LO fikk gjennomslag for sine viktigste krav i tariffoppgjøret i staten. Med én tariffavtale er det igjen mulig å drive en helhetlig lønnspolitikk, sikre alle ansatte lønnsutvikling og omfordele mellom grupper.
De siste par årene har fagforeningene i staten hatt to ulike tariffavtaler. Dette skjedde etter at Akademikerne – og etter hvert Unio – fikk gjennomslag hos Erna Solbergs regjering for en egen tariffavtale i staten der man forhandlet om all lønna lokalt ute på den enkelte arbeidsplass.
Dette legger opp til uforutsigbarhet om hvem som får høyest lønnsvekst. Imidlertid utfordret det også frontfagsmodellen med koordinerte lønnsforhandlinger, som er måten vi forhandler lønn på i Norge – og som har sikret alle grupper en god lønnsvekst.
LO og YS valgte da å bli ved den gamle avtalen, som fordeler mer av lønna sentralt. Den har som prinsipp at det er ulikhet i oppgaver og ansvar som er grunnlaget for hvor mye de ansatte tjener. Det skal ikke bestemmes av såkalt «trynefaktor» eller fagforeningstilhørighet.
Lønnsdannelsen kan ikke skape økende ulikhet og sette ulike grupper opp mot hverandre. Ulike tariffavtaler og ulike lønns- og arbeidsvilkår i staten har over flere år ført til ulik behandling av ansatte med lik jobb.
Vi mener at forhandlinger som skjer i samme rom, med en felles lønnspott til fordeling, er avgjørende for å ivareta alle statsansatte. Flertallet av LOs medlemmer i staten er langtidsutdannet, men vi organiserer arbeidstakere fra topp til bunn i de fleste ansattgrupper. Derfor er det viktig for oss å ivareta alle, ikke bare enkelte grupper. Lønnsdannelsen kan ikke skape økende ulikhet og sette ulike grupper opp mot hverandre.
Les også: Høyre lover to tariffavtaler i staten
Ulike tariffavtaler og ulike lønns- og arbeidsvilkår i staten har over flere år ført til ulik behandling av ansatte med lik jobb. Er du organisert i et LO-forbund i staten, er sannsynligheten stor for at du tjener mindre enn dine kolleger som er organisert i Akademikerne og Unio. Dette skaper dårlig miljø på den enkelte arbeidsplass og setter kolleger opp mot hverandre.
Kjell Werner: Kortere arbeidstid gjør vondt verre
Dette var en situasjon som ikke kunne fortsette. LO har kjempet lenge for å få tilbake likelydende avtaler. Derfor sa vi ja til tilbudet fra staten, et tilbud som innebar en felles avtale.
Dette har vært det mest krevende oppgjøret i staten på lang tid, og vi har måttet ta noen vanskelige valg underveis. Tilbakemeldingene fra våre medlemmer og tillitsvalgte, har imidlertid vært klare: Det viktigste må være å gjenopprette likelydende tariffavtaler i staten. Det har vi fått.
Staten kan ikke lede an i en eskalerende lønnsspiral der noen får store tillegg mens andre får lite eller ingenting.
Det er også bekymringsfullt at staten som arbeidsgiver ser ut til å miste oversikten over lønnsdannelsen, med en lønnsvekst langt utover de avtalte rammene. Dette utfordrer frontfagsmodellen og den norske modellen. Det er ingen tjent med. Staten kan ikke lede an i en eskalerende lønnsspiral der noen får store tillegg mens andre får lite eller ingenting.
Les også: Det er ikke for sent å snu, KS!
LO har lenge kjempet for likelydende avtaler og gikk inn i forhandlingene med stor tro på å få til en rettferdig og framtidsrettet tariffavtale. Dette innebærer både et sentralt og et lokalt element, uten å måtte gi fra oss streikeretten som ligger i sentrale forhandlinger og med god mulighet for likebehandling. Derfor sa flertallet ja til tilbudet fra staten.
Helle Cecilie Palmer: Sekstimersdagen som forsvant
I forhandlinger må man gi og ta, og vi har akseptert at andre viktige krav ikke ble innfridd. Men slik er forhandlinger. LO står fast på en tariffpolitikk med vekt på sentrale tillegg, likelønn og en solidarisk lønnspolitikk. Vi mener resultatet var godt nok til å kunne anbefale årets oppgjør, men ansatte i staten kan være trygge på at LO kommer til å kjempe for enda bedre lønns- og arbeidsvilkår i staten fremover.
