Ap-duoen Hadia Tajik og Tonje Brenna snakker om å knekke ryggen på de kriminelle gjengene i Oslo med mer bruk av politi, mens Unge Høyre-leder Ola Svenneby mener løsningen ligger i å legalisere cannabis for å ta makten fra gjengene.
Det er i mitt hode noe riv ruskende galt når ikke oppvekstvilkår og mangel på håp får skylden for gjengproblemene, mens gateselgerne på Vaterland får det.
Politikerne hadde vært tjent med å se på det som har skjedd på rusfeltet de siste 30 årene, hvor verdighet har fått lov til å sive inn, og mennesker blir mer sett for sine utfordringer, istedenfor å omtales som et samfunnsproblem.
Kan vi lære noe av dette?
Mange bilder kommer opp i hodet på folk når de hører ordet gjeng. De fleste tenker nok på en stor gruppe, tydelig struktur, og en bestemt leder. Er det slik? Kanskje. Og kanskje ikke. Det har mye å si hvilke briller vi har på oss når vi skal se nærmere på situasjonen.
Jeg tror vi kan anta at de som selger narkotika på Vaterland ikke nødvendigvis er en del av toppsjiktet i pyramiden innen organisert kriminalitet. De er selgere, som selger en ulovlig vare i et forsøk på å få et bedre liv. Jeg antar som et prinsipp at om et menneske hadde valget mellom en aktivitet som skader andre, eller noe som ikke skader, så vil personen valgt det siste. Alltid.
Hadde de fått tilbud om å bytte ut salg av rusmidler med fast jobb og egen leilighet på Frogner, så hadde de takket ja uten å blunke.
Ja, de gjør uten tvil noe ulovlig, men de gjør det nok i et forsøk på å klare seg, for å dekke sine behov. Hadde de fått tilbud om å bytte ut salg av rusmidler med fast jobb og egen leilighet på Frogner, så hadde de takket ja uten å blunke.
Så er de «kriminelle» fordi de ønsker det? Eller har de gått denne stien fordi mulighetene ikke finnes? Har de mistet håpet?
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/JHUNWQQJ7VG5LHOGM2N765FTZA.jpg)
Statistikken viser at levekår spiller en rolle. Vokser man opp i fattigdom, så øker sannsynligheten for å starte en kriminell løpebane. Hva om disse «kriminelle» som selger narkotika på Vaterland er et symptom på et samfunn som ikke fungerer optimalt? Hva om vi som samfunn stikker hodet i sanden og ikke vil se deres lidelser?
Ulikheten i Norge har steget de siste 30 årene, sannsynligvis nok til at det får konsekvenser for de i samfunnet vårt som er lavest på rangstigen. En forklaringsmodell på gjengproblemet kan være at vi ikke lenger klarer å gi nok til de som trenger det mest, og at de derfor tar loven i egne hender.
Tror Svenneby at kriminalitet er en ligning med kun én ukjent, og at det bare er å regulere bort fattigdom?
Unge Høyres leder foreslår legalisering som en løsning på gjengproblematikk. Legalisering vil ta livsgrunnlaget fra gjengene gjennom å ødelegge markedet. Er det virkelig bare å la markedets usynlige hånd gjøre jobben? Tror Svenneby at dette med kriminalitet er en ligning med kun én ukjent, og at det bare er å regulere bort fattigdom? Hva skal disse ungdommene leve av da, Nav?
Jo Moen Bredeveien: Aksjon, reaksjon og handlingsplaner
Svenneby mener det blir en fredeligere russetid om ungdommen får lov til å røyke cannabis, men har han da tenkt over muligheten for at det kan ende opp med at alkohol og cannabis benyttes sammen?
Han kommer også med tidenes løsning på problematikken; informasjon. OK, informasjon er flott, så her kommer en brannfakkel fra meg: Hva med å tilby informasjon om grunnene til at mennesker bruker rus som strategi? Hva med å informere om toleransevinduet, og at rus er et forsøk på å regulere følelsene: Gire opp, bedøve, slappe av, døyve, roe. Hva om vi istedenfor setter søkelyset på symptomene, nemlig at mennesker trenger å ruse seg.
Argumentet om at alkohol er farligere enn cannabis lurer ingen. Det handler ikke om det, men om hvorfor vi har endt opp med et samfunn der vi trenger å ruse oss for å komme gjennom hverdagen.
Om rus i seg selv er verdens undergang vil jeg ikke ta opp her, men at rusavhengighet har store konsekvenser mener jeg er opplest og vedtatt. Oslo Economics (2022) har regnet ut at rus i det store og det hele koster det norske samfunnet rundt 70–100 milliarder i året. Milliarder!
Les også: Stor og liten i Selfieland (+)
Jo da, visst er det et behov for å regulere, og aggresjonen mot å fjerne 3-literen fra Vinmonopolet viser at alkohol er flittig brukt for å regulere toleransevinduet hos veletablerte mennesker. Og ja; alkohol er den største syndebukken og skaper størst skade på samfunnet.
Men argumentet om at alkohol er farligere enn cannabis lurer ingen. Det handler ikke om det, men om hvorfor vi har endt opp med et samfunn der vi trenger å ruse oss for å komme gjennom hverdagen.
Hvor vil jeg med dette? Jo, jeg vil at hver gang dere ser en ung mann som selger i Vaterlandsparken, så skal dere tenke: Stakkars gutt, hvordan kan vi hjelpe ham? Hvorfor skal han behøve å risikere så mye for at andre mennesker skal få ruse seg? Dette kan vi ikke akseptere som samfunn, slik vil jeg ikke ha det.
Desmund Tutu sa engang noe klokt. Om vi gang på gang må plukke opp folk som har falt i elven, så kommer det til et punkt der vi faktisk må gå lenger opp i elven og se hvorfor de faller uti.
Kan du gjøre dette for meg? Kan du undre deg over hvordan denne personen havnet i denne situasjonen, og bruke din forestillingsevne til å tenke at denne personen også drømmer om et godt liv? Kan du ta en Øverland for laget? Og ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv? Kan du sette deg inn i en situasjon der det å få nok måltider på bordet for noen ikke er mulig?
Les også: Hva gjør vi med bemanningskrisen i politiet?
Så til alle politikere der ute, som virkelig mener alvor om at dere bryr dere: Avdøde Desmund Tutu sa engang noe klokt. Om vi gang på gang må plukke opp folk som har falt i elven, så kommer det til et punkt der vi faktisk må gå lenger opp i elven og se hvorfor de faller uti.
Les også: Tiden er overmoden for å diskutere norsk innvandringspolitikk
Etter min mening er tiden overmoden for å slutte å snakke om symptomer, og heller fokusere på årsaker. Og da trenger vi enighet om at dette er en problemstilling som må prioriteres, for det kreves et land for å oppdra et barn.