Stor og liten i Selfieland

Den moderne mobilen er et tveegget sverd. Et våpen som frastøter og tiltrekker, inkluderer og ekskluderer, forfalsker og dokumenterer. Den gjør noe med ordet selvbilde og ordet fellesskap, enten det kjempes om land, penger eller anseelse. Den utfordrer oppfatningen av hjemme- og bortebane, oss og dem, mitt og ditt, sant og usant, rett og galt.

I Selfieland er blinken stor, men våpenets sølvkule, sosiale medier, har aldri rikosjettert så hardt og så ofte som i det siste året, enten den som skyter er voksen eller barn.

Sosiale medier problematiserer og forherliger vold, bekrefter og avkrefter myter om den gode mot den onde. Grenser flyter og overlapper. Underholdning og informasjon, hva er egentlig forskjellen? Man finner bobler og kammer der lek og alvor blander kort, og skillet mellom det tilfeldige og det iscenesatte falmer.

Med død og fordervelse i alle rør og kanaler er det ikke rart at 3D-krigsspill fortoner seg som en verdifull tilflukt, en bekreftelse på det «vi» allerede vet: At galskapen i Gaza er grusomt for palestinerne, men jobb og levebrød for andre. Traumatisk for ofrene, adrenalinkick for andre.

CNN sin dekning av Golfkrigen i 1991 lignet sportssendinger, dronebildene fra Irak-krigen i 2003 videospill. Hvem sin hånd styrte kameraene den gang? Det som i 2024 utfordrer det tradisjonelle narrativet om krigens helter mot den onde – seierherrens versjon filtrert og redigert via sitt kamera – er et bombardement av siste nytt fra kameraer de ikke styrer. Ofrene sine. Fra Vietnamkrigen og Pentagon Papers til Irak-krigene og Wikileaks; fra Nokia 3310 til iPhone 15 Pro — sannheten har fått flere stemmer og ikke minst bilder. «Live footage» i Gaza.

Det er mildt sagt paradoksalt at det best dokumenterte folkemordet noensinne er det mest kontroversielle. Foreløpig kalles det derfor bare «sannsynlig folkemord». Angrep eller forsvar, moralsk avlivning eller brutal massakrering, nødvendig bombing eller unødvendige lidelser? Skrytevideoer på avstand av bygninger som sprenges i luften kontra nærbilder av ruinene der pårørende leter etter overlevende. Alt avhenger av hvem som styrer kamera.

Men har ikke journalistikk med kamera alltid vært sånn? Det å se en konflikt eller et fenomen fra flere vinkler – er ikke det utbredt overalt der det finnes mobilt nettverk? Kanskje opplagt for mange, men når ingen avsendere lenger trenger å krige om «spalteplass», men heller om den råeste scenen, får man litt av hvert opp på skjermen sin. Mildt sagt.

Hvor er samfunnet vårt på vei når iscenesatt grov videovold gir barn status og anerkjennelse?

Er det noen som husker hun på tretten år som i fjor ble banket opp av tre jevnaldrende jenter mens en fjerde filmet? Hvor er samfunnet vårt på vei når iscenesatt grov videovold gir barn status og anerkjennelse? Hvilket paradoks det er at et moderne våpen som dokumenterer blod og fordervelse fungerer som en bønn om hjelp ett sted, mens det et helt annet sted brukes til å promotere galskapen.

Jenta som fikk skambank i Kristiansand slapp å filme og føre bevis mot overgriperen, men bare fordi videoen kom på avveie. Den var ikke ment for NRK eller for foresatte av offeret. Videoen sier imidlertid ikke noe om hennes opplevelse av udåden: Hvordan det gikk med henne etterpå, om hun går på samme skole fremdeles, om hun har flyttet og så videre.

Hvem taler offerets sak når fokuset rettes mot hvor fælt overgriperen har det, eller har hatt det? Kan det være at Frankenstein i skolegården og i Midtøsten slipper billig unna fordi laboratoriet har alt for mange skitne skalpeller i skapet? Det er idégrunnlaget fra kolonitiden vi ser utfolde seg i all sin rasistiske styggedom i Gaza. Det er vi voksne som har sviktet når blind vold blant barn er blitt en popularitetskonkurranse i Selfieland.

Vi er ikke bare hyklere som skylder på andre. Vi er narsissister – immune mot kritikk, og selvgode i det fortreffelige ekkokammeret.

Eksempelets makt har aldri stått svakere. Vi slåss på film. Vi dreper hverandre i virkeligheten. Vi spiller krigsspill på flatskjerm, vi styrer kirurgisk bombing fra flatskjerm. Vi mobber og trakasserer i kommentarfeltene. Vi «livestreamer» livredningsforsøk og blodige ulykker. Vi dummer oss ut på tur langt ut på stupet, langt opp på toppen og regner med at noen finner oss.

Stian Bromark: Ansvarlige politikere må snart knekke koden

Vi sier god natt og at vi er glade i barna våre uten blikkontakt, for scrolling og sveiping er bare så innmari gøy! Eller snarere; suggererende. Juks kalles misforståelse, løgn uvitenhet. «Jeg er så lei meg!» – jada, det er du sikkert, din sjarlatan!

Vi er ikke bare hyklere som skylder på andre. Vi er narsissister – immune mot kritikk, og selvgode i det fortreffelige ekkokammeret. Individualiseringen i din og min «feed» snikprivatiserer holdningene våre.

Det sosiale landskapet ligner mer og mer på bilveier uten fartsgrenser. Du girer og svinger med sveip, scroll og klikk. Du tilbakelegger en sinke med sletting og blokkering. Så enkelt, så effektivt.

Hvorfor skal noen fortelle deg om den virkelige virkeligheten når det er den på skjerm som er viktigst – den konstruerte – der du kan redigere og retusjere akkurat som det passer deg?

Fra et nyhetsoppslag i fjor sommer om et tilfeldig møte på gaten i Bodø: En kortvokst kanadisk turist sa tydelig ifra til noen lattermilde tenåringsjenter, angivelig i 17–18-årsalderen, om at han er funksjonshemmet og at det ikke er greit å bli gjort om til eksotisk staffasje i narsissistens Selfieland. «Fuck you!», svarte de tilbake.

Tore Ryssdalsnes: Blå bølge over Norge og Vesten

Ja, hvorfor skal noen fortelle deg om den virkelige virkeligheten når det er den på skjerm som er viktigst – den konstruerte – der du kan redigere og retusjere akkurat som det passer deg?

«Us and them. (...) Haven’t you heard, it’s a battle of words?», skriver Roger Waters i en av sine mange sanger om krig og fremmedgjøring. Denne stammer fra det tidlige 70-tallet. I dag, mer enn femti år senere, har tekstene hans neppe vært mer aktuelle. Kampen i og om den fjerde statsmakt, om «oss» og «dem», forlanger stadig nye og bedre svar. Mye takket være smarttelefonen.

Lars West Johnsen: Hvis frihet er det viktigste

Parallelt med «fake news» og kunstig intelligens byr den imidlertid på dyptgripende sosiale utfordringer hvis den bare utvider ekkokammeret i Selfieland på bekostning av kaninhullet ned til Wonderland, og i tillegg ødelegger de daglige øyeblikkene med ro i rommet, ro i sinnet, med ører som lytter og øyne som ser.

Les også: Feil medisin for sosiale medier

Blikkontakt med de unge, fremtiden vår, har aldri vært viktigere. Både i Gaza og her hjemme.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen