Barna samfunnet har svikta

Det var mange av oss som satt igjen med en vond magefølelse etter å ha sett Brennpunkt sin «Instukids»-serie. Her får vi et innblikk i livet til institusjonsbarn, eller «instukids» som de kaller seg selv, som vi som seere blir både berørt og opprørt av. Er det virkelig slik barna vi lar institusjonen og barnevernet ta omsorgsansvaret for har det i hverdagen? Svaret på det er ja, med et stort «men» bak.

La oss stadfeste det med en gang. Det finnes flere gode barnevernsinstitusjoner. Det er mange utrolig dyktige fagfolk som jobber på institusjonene. Og for noen barn er institusjon det beste tiltaket. Det er det som reddet dem.

«Instukids» får fram i lyset gjennom sterke personlige fortellinger flere av de store utfordringer med hvordan barn i statlig omsorg har det. Samtidig, som det blir påpekt i serien, så er ikke dette noe nytt for de som jobber med og for barnevern. Dette er utfordringer som har blitt beskrevet i mange rapporter tidligere, blant annet fra Barneombudet, oss og flere andre barnerettighetsorganisasjoner – uten at det har blitt gjort noe nevneverdig med. Stadige tilsyn innad i barnevernstjenesten over flere år har avdekket alvorlige mangler, og vi har kunnet lese om barn som ikke får den nødvendige hjelpen de trenger grunnet manglende økonomiske ressurser, kompetanse og tverrsektorielt samarbeid.

Så hvorfor og hvordan kan i det hele tatt noen barn og deres familier bli utsatt for offentlig omsorgssvikt fra et helt spekter av tjenesteapparatet?

Moren til Sara som vi blir kjent med i serien, sier hun prøvde alt før hun til slutt ikke så noen annen utvei enn å kontakte barnevernet på egen hånd. Hun havnet i en gjenkjennelig situasjon mange foreldre opplever, hvor man har prøvd å hjelpe barnet sitt på så mange måter – men ender med en følelse av avmakt og desperasjon fordi det ikke er hjelp nok å få.

Helle Palmer: Det er skremmende å lese om utviklingen i USA de siste par årene

Vi forstår henne godt. Som mor eller far havner du i en situasjon av redsel og desperasjon som du aldri trodde skulle oppstå. Frustrasjonen må bli total når de du tror skal hjelpe ikke vil eller kan. Dette har vært et problem over mange år, men omfanget av antall barn og unge med alvorlig psykiske sykdom eller rusproblemer er mye større i dag enn tidligere. For noen år siden begynte man også å nedskalere institusjonstilbudet, uten at man oppskalerte det psykiske helsetilbudet og spesialiserte tjenester for disse barna.

Er det virkelig slik barna vi lar institusjonen og barnevernet ta omsorgsansvaret for har det i hverdagen?

Det psykiske helsetilbudet til disse ungdommene bygges ned i kommunen, eller er så overbelastet at de ikke klarer å gi et godt nok tilbud til barna som trenger det mest. I slike tilfeller havner det altfor ofte på barnevernets bord – fordi de ikke har noen annen tjeneste å skyve over på. Dette til tross for at det ikke nødvendigvis hører hjemme der.

Når vi ser denne serien kan vi ikke la være å tenke på Mina og Mille Hjalmarsen som 16 år gamle ble funnet livløse på en adresse i Spydeberg. De var «instukids». Den tragiske skjebnen disse to unge jentene møtte resulterte i en rapport fra helsetilsynet som undersøkte flere tragiske dødsfall hos barn som var under statens omsorg.

I alle tilfellene som helsetilsynet gransket kom det fram at det var bekymringsmeldinger på alle barna da de var små, uten at tilstrekkelig hjelp eller tiltak ble satt inn. Hadde bare hjelpen vært der tidligere.

Dette var nettopp de tilfellene som oppvekstreformen til regjeringen skulle bidra til å løse ved å jobbe forebyggende og samarbeide på tvers av tjenester til barnets beste, men som har vist seg å være en reform på papiret og ikke i virkeligheten.

Les også: Lønner det seg å diskriminere i arbeidslivet? (+)

I serien møter vi også 21 år gamle Mathilde Hellum, ei utrolig sterk jente som vi og alle organisasjoner på barnevernsfeltet kjenner godt til. Hun ledet ungdomsutvalget til Barnevernsinstitusjonsutvalget som i fjor høst leverte sin rapport med femti anbefalinger om hva som bør gjøres for å forbedre institusjonstilbudet.

Blant disse anbefalingene er blant annet at helsetjenestene må ta et mye større ansvar for disse barna enn det de gjør i dag. Barna, foreldrene, institusjonene og barnevernstjenestene sier det helt tydelig selv: Dette er barn som trenger et helsetilbud som vi ikke har kompetanse til å gi. Her håper vi at nyvalgte helse- og omsorgsminister Jan Christian Vestre kjenner sin besøkelsestid bedre enn sin forgjenger og sikrer «instukidsa» rett til nødvendig helsehjelp.

Oppvekstreformen har vist seg å være en reform på papiret og ikke i virkeligheten.

Grunnloven og barnekonvensjonen forplikter staten til å sørge for at barn i Norge får nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse. At Stortinget har valgt å delegere ansvaret for disse barna til kommunene og forskjellige tjenester, fritar ikke regjeringen og Stortinget for ansvaret. I tilfellene som trekkes fram her er det tydelig at det er staten Norge som svikter i deres omsorgsansvar, ikke barnevernstjenesten. Barnevernet, herunder både tjenesten og institusjonene har vært tydelige på at de ikke har kompetanse til å ivareta barn med særskilte og sammensatte behov.

Det er på høy tid at samtlige kommuner og staten tar oppvekstreformen på alvor. Kanskje det også er på tide å løfte kommunenes plikt til å forebygge ut fra barnevernsloven og inn i barneloven?

Les også: Nå trues Østmarka av det største inngrepet i nyere tid (+)

Det trengs en landsby for at barn har de beste oppvekstvilkårene. De viktigste er foreldrene, men vi rundt må og skal støtte dem når det trengs. Foreldre og barn skal slippe å skrike for å bli hørt. De aller fleste av dem kjenner sine barn godt. De vet når det må gripes inn. De vet når barnet trenger hjelp. Det er på tide å virkelig lytte.

Nå trenger vi politikere som følger grunnlovens § 104 annet ledd: «Ved handlinger og avgjørelser som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn». Og, som vi vet – det er veldig lite som ikke berører barn.

Mathilde og ungdomsutvalget sa det veldig godt selv: barn skal høres.

Dagsavisen mener: Nå haster det med å gi folk tryggheten tilbake

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen