En ny vår for døden

Filmen «Ukjent Landskap» har mottatt strålende omtaler i landets aviser, og ikke uten grunn. Den tar opp såre tema på en nær og nydelig måte.

Det som egentlig skulle bli en dokumentar om et ukonvensjonelt liv, med to foreldre som valgte bort samfunnets krav, flyttet ut i naturen, levde og elsket, sammen med barn som ble skolert i dannelse og liv, men også fag, på hjemmeskole, fikk tidlig en annen vending da mamma – fotograf Maria Gros Vatne plutselig døde. Ved å dele av sitt liv, sin sorg, gjør familien Payne vanskelige tema tilgjengelige for oss alle.

Nei, tenker du, det er nok død nå, nok elendighet. Men nettopp nå er det en slik film du skal se. For denne filmen viser ikke døden som et mørkt og skummelt spøkelse. Den viser noe annet.

Med en gang jeg hadde sett filmen tenkte jeg: Jeg må se den med barna mine. For barna mine er så redde for døden, de er så redde for at jeg skal dø. Og jeg kan ikke si til dem; nei det vil aldri skje, eller vi dør når vi er gamle, for jeg har selv mistet brått og uventet, og vet at det ikke er sant.

Isteden har jeg prøvd å styrke dem i at skulle døden inntreffe. Så vil det bli vondt, ja, det vil bli fryktelig vondt, en lang stund, men i etterdønningene kan noe vakkert skje. For der døden tar fra deg dem du er mest glad i, oppstår ofte noe nytt. En ny form for kjærlighet mellom dem som fortsatt er igjen, et ubrytelig bånd, skapt av takknemlighet over dem som fortsatt er her, takknemlighet over livet, og det er dette familien Payne gir oss innblikk i.

Der døden tar fra deg dem du er mest glad i, oppstår ofte noe nytt. En ny form for kjærlighet mellom dem som fortsatt er igjen.

Døden, døden, sa Astrid Lindgren og søstrene hennes da de ringte til hverandre på slutten. De sa det for å få praten om døden overstått. Det fortalte hun i et intervju for lenge siden.

Og nå sier jeg det også: Døden, døden.

For lenge har vi dyttet døden under teppet. Men «bø!» sier den nå, for vi kommer ikke unna den. Først gjennom korona, så gjennom krig, sult og elendighet, har vi alle – liten som stor – blitt smertelig klar over at døden ikke er noe som bare inntreffer på grunn av alderdom.

Likevel er døden nærmest et tabu. Noe vi ikke tåler. Noe vi later som ikke er der. Det må vi slutte med. Isteden må vi lære oss å takle døden; å leve med døden; lære barna våre om døden. Og at livet går videre selv etter døden. Dette viser familien Payne oss på en unik, hjertevarm måte.

Les også: – Hobbyen min har hjulpet meg videre i livet

For uansett hvor mye jeg har fortalt om dette til barna mine, har ord blitt fattige. De har ikke riktig kunnet begripe det. Derfor er det en slags gave til oss alle at denne filmen er laget, at ikke familien stanset filmingen fordi det var for vondt å dele, men heller valgte å blottstille seg i den såreste perioden i sitt liv, for slik å gi oss alle innblikk i hvordan livet går videre etter et slikt tap. Ikke minst la oss alle se den kjærligheten som oppstår i det vonde. Dette båndet, denne takknemligheten, dette fellesskapet.

Uansett hvor mye jeg har fortalt om dette til barna mine, har ord blitt fattige. De har ikke riktig kunnet begripe det.

Slik lærer vi alle om sorgarbeid. Vi får se en far som sørger sammen med barna, som er tilstede i livet, selv med døden ved sin side. En far som lar barna drive sitt sorgarbeid, som driver frem familiens sorgarbeid, et uttrykk jeg låner av Petter Fiskum Myhrs bok «Ny dag, ny nåde», den også en gullbok om et liv som leves side om side med sorgen.

Aksel Braanen Sterri: Ville du hatt din personlige AI-Jonas?

Og dette sorgarbeidet blir visualisert i «Ukjent landskap». Vakkert og hensynsfullt regissert av Silje Evensmo Jacobsen får vi se en far som er deltaker og tilskuer i barnas sorg, som ikke står i veien med synsing eller krav om hvordan sorgarbeid bør utføres. Eller med meninger om når slikt arbeid bør være over, slik et av barna opplever fra samfunnet rundt.

For i motsetning til samfunnet rundt, vet han – alle vi som er sorgarbeidere vet – at har du først blitt en sorgarbeider, er det et arbeid du tar med deg til graven.

Og denne faren lar barna arbeide, sørge, lar dem legge tegninger til mamma på graven, lar dem ha med seg mamma videre, selv om hun er borte. Det kommer på spissen når familien blir tvunget til å selge gården sin, det blir vanskelig sier han, for alle minnene er jo her, men heller ikke det er riktig i grunnen, og også det får vi lov å overvære i filmen. Takk.

Les også: Inn i USAs mørke hjerte

For minnene er jo ikke bare i tingene, de er over alt, de er i oss, og det opplever også familien Payne, for flyttingen endrer ikke tilværelsen nevneverdig. Det fjerner dem ikke fra Maria, for disse menneskene er sammen. De er sammen om sorgen, sammen om livet. Og selv om mamma ikke er med dem lenger, er hun det likevel. I alt de gjør. Alt de sier. Et av barna sier det så fint: Mamma er i luften jeg puster, i trærne, hun er overalt.

Tenk å la barna mine se en film, en dokumentar til og med, om barn som faktisk mister mammaen sin. Nettopp det de er aller mest redde for.

Selv var jeg litt nervøs da barna mine og jeg satte oss for å se filmen sammen. For tenk å la dem se en film, en dokumentar til og med, om barn som faktisk mister mammaen sin. Nettopp det de er aller mest redde for. Tenk om det ville gjøre dem enda reddere? En tvil vi foreldre kjenner på hver gang vi utsetter barna for noe vanskelig, en tvil også Nick Payne kjenner på i filmen.

Men håpet mitt og troen på at å snakke om det vonde, å dele kompliserte følelser, at å lære av andre ville hjelpe dem å håndtere sin frykt for å miste, sin frykt for å dø, vant over frykten min. Og godt er det.

Les også: Taylor Swift tar et sterkt oppgjør med gamle flammer

For riktig nok: Da filmen var over, selv om vi klemte hverandres hender underveis og tørket hverandres tårer, så har barna fått en annen ro etter å ha fått innblikk i dette sorgarbeidet.

Les også: Tarantino skroter sin siste film

De lærte at livet går videre selv om vi mister, akkurat som et av barna i filmen så nydelig sier det: «Jeg trodde jeg skulle være trist for alltid, men det var ikke det jeg skulle. Det skulle jeg ikke i det hele tatt faktisk».

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen