«Ukjent landskap»: Vakker, vond og hjertevarm

---

5

FILM

«Ukjent landskap»

Regi: Silje Evensmo Jacobsen

Norge – 2024

---

«Mamma, jeg fant en liten bæsj!!» Det er en av de første tingene vi hører i denne hjertevarme og tidvis direkte rørende dokumentaren av Silje Evensmo Jacobsen, som tidligere i år ble belønnet med prisen som beste utenlandske dokumentar på Sundance-festivalen. Der den ble vist under tittelen «A New Kind of Wilderness». Mamma viser seg å være Maria Gros Vatne, som flyttet ut til et gårdsbruk utenfor Kongsberg sammen med den britiske ektemannen Nik, fire barn og en bunt dyr. Maria introduserer seg selv som «mamma til fire, fotograf og veldig glad i naturen», og hun dokumenterte den rurale idyllen på bloggen wildandfree.no.

Familien har skapt sin eget hippie-utopi i pakt med naturen, der de dyrker sin egen mat og prøver å gjøre så liten skade på planeten vår som mulig. Barna får hjemmeundervisning, beskriver skole som «fengselet» og tilbringer mesteparten av tiden ute i den frie naturen. De vokser opp i en verden helt fri for sosiale medier, streaming, Playstation, mobiltelefoner og TV, noe som nærmest virker utrolig i disse tider. For oss utenforstående kan det kanskje virke litt hårete å se små barn herje rundt med skarpe økser, kniver og klatrer i trær, men de har skapt en virkelighet som fungerer for dem. Litt som Viggo Mortensen i «Captain Fantastic», men med mindre fokus på verdens ende.

Selv de av oss som i utgangspunktet ikke har den helt store tålmodigheten med ludditt-livsstil, sjamantrommer og organisk dyrkede hemptøfler, må innrømme at de ser ut til å leve en misunnelsesverdig idyllisk tilværelse, og at ungene ser ut til å ha det helt fantastisk. Men naturen kan være grusom, og i 2019 dør mamma Maria av kreft. «Ukjent landskap» forskåner oss for å delta i sykdomsforløpet, som bare skildres i form av Maria Gros Vatnes egne fotografier.

I det ene øyeblikket er mamma der full av liv, og så er hun borte. Maria var det energiske gravitasjonssenteret i familien, og nå må de alle fortsette på egen hånd. Nik må håndtere sorgen mens han plutselig er eneforsørger for tre barn. Marias eldste datter fra et tidligere forhold, Ronja, flyttet tilbake til faren sin, og har det fortsatt vondt. Hun er den sensitive sjelen som ikke helt klarer å snakke om tapet, trekker seg tilbake og har lite kontakt med de yngre søsknene Freya, Ulv og Falk. Barberer hodet sitt, sånn som mamma var da hun gikk igjennom kjemoterapi. Lillesøsteren Freya forteller at hun er mest redd for at pappa aldri skal bli glad igjen, og den frykten virker ikke helt ubegrunnet. Nik er en mild og uendelig tålmodig far, men virker naturlig nok overveldet, utslitt og tynget av sorg. Han er usikker på om det var et riktig valg å oppdra barna så isolert fra samfunnet rundt dem.

«Gjør jeg noe grusomt som de vil klandre meg for senere?». Nik tar det som et personlig nederlag at han ikke er i stand til å gjøre alt for barna sine alene, og at livssituasjonen deres nå er helt annerledes. Familien holdt seg økonomisk flytende på Marias oppdrag som fotograf, men nå står de på bar bakke. Nik har ingen annen utvei enn å selge gården, og den erkjennelsen er øyeblikket vi ser ham bryte sammen i fortvilet gråt. Barna har levd her hele livet, men nå er det livet over. Marias motto var «vi vil være frie, uavhengige og fylt med kjærlighet», men kapitalismen gjør oss alle til slaver. De må pakke alt de eier i Biltema-pappesker og flytte til et lite hus i Bø. Så i det minste ikke en trang blokkhybel på Romsås, eller noe sånt. Kunne tross alt ha vært mye verre, men pappa Nik er nødt til å finne seg en jobb.

Rett tilbake til rotteracet han kjempet så hardt for å unngå. Yngstemann Ulv sendes på barnehage, mens de eldre søsknene sendes motvillig på skolen tre ganger i uken. Nik virker dypt urolig over hva denne livsstils-forandringen kan gjøre med familien, liker definitivt ikke at Freja kommer hjem fra skolen med leksene på en iPad, eller at læreren har oppfordret henne til å laste ned NRK Super-appen sånn at hun kan se TV-serier. Den moderne verdenen er i ferd med å infisere deres hermetisk lukkede tilværelse. Nik vil helst flytte tilbake til sin far på landsbygda i England, men spørsmålet er om det blir en omveltning for mye for ungene. Fra tid til annen ser vi glimt fra tiden da mamma Maria fortsatt var til stede, og hennes betraktninger fra mammabloggen er dramatisert av skuespilleren Siw Laurent.

Filmdebutanten Silje Evensmo Jacobsen har funnet en gripende hverdagshistorie som er sterk nok til å kunne være grunnlaget for en spillefilm, og håndterer disse vanskelige temaene med enorm sensitivitet. Å følge barn i sorg tett med et kamera er en veldig ømtålig situasjon, men hun er veldig flink til å unngå å være et påtrengende nærvær i livene deres, eller trekke oppmerksomheten mot seg selv. Isteden får vi følelsen av å følge denne familien gjennom en vanskelig tid med enorme omveltninger, helt uten føringer enn dramatisering. Jacobsen klarer også å fange opp de små øyeblikkene som virkelig forteller oss hva som foregår i hodene på familiemedlemmene, som sier det de ikke er i stand til å artikulere selv.

Siden dette er en dokumentar kan ting gå i alle retninger, men selv om utgangspunktet er vondt har «Ukjent landskap» heldigvis blitt veldig optimistisk: der alt ordner seg og familien kommer styrket ut av motgangene. Sånn er det jo ikke alltid, men livet går uansett videre. Jeg kan lett forestille meg at dette er en film som kan være gjøre ting litt lettere for dem som selv bearbeider sorgen etter å ha mistet noen.