Debatt

Formidling av forskning er ikke romantisering

Skal vi forebygge drap-selvdrap, kan vi ikke bare lytte til de som tenker og føler som vi selv gjør.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.
Av Vibeke Ottesen, MSc, MPhil, PhD, gjesteforsker ved CEES, Universitetet i Oslo

Dagsavisens Synnøve Vereide Trampe kritiserer i Dagsavisen 27. mars min formidling, hos NRK Nyhetsmorgen, tirsdag 26. mars, av hvilke tanker og følelser som forskning har dokumentert ofte ligger til grunn når mødre og fedre begår drap-selvdrap i nære relasjoner. Imidlertid er ikke alle sitatene hun henviser til fra min munn og med min kontekst i direktesendingen.

Men jeg har, siden 2008, fortalt om hvordan noen mødre og fedre tenkte og følte opp mot at de begikk barnedrap-selvdrap og familiedrap-selvdrap.

Det er deres egne beretninger jeg formidler – de som overlevde sine selvmordsforsøk og de som etterlot seg brev. Så gjeldende gjør de seg, følelsene og tankene blant genetiske mødre og fedre som befinner seg i livskriser, at drapsforskere har kunnet dokumentere dem krysskulturelt og over flere tiår.

Det er ingen kontrovers i drapsforskningsfaget på det jeg fortalte hos NRK Nyhetsmorgen. Trampe har lyst på andre resultater fra forskningen, på hvilke tanker og følelser gjerningspersoner hadde da de begikk barnedrap-selvdrap og familiedrap-selvdrap.

Men det vil altså ikke Synnøve Trampe kunne få.

Som forsker skal jeg ikke holde forskningsbasert kunnskap hemmelig. Som forsker skal jeg videreformidle hva disse menneskene forteller at de har tenkt og følt.

Slik at fagfolk og privatpersoner vet hva som gir en sårbarhet, og kan ta de vanskelige samtalene med de som ellers ikke vil våge å dele. Slik at drapene og selvdrapene kan forebygges. Slik at retten forstår. Slik at klinikere kan behandle. Slik at media kan omtale. Varsomt, ja, men sannferdig.

Les også: Samfunnstoppen ble lurt trill rundt av svindlerne

At forskningsformidling av gjerningspersoners egne beretninger blir beskyldt av en norsk aviskommentator for å være en romantisering, er sjokkerende. Jeg har viet karrieren til å forske på drap og formidle, for å bidra inn i forebygging.

Aldri har jeg sagt at det på noe måte er fint at det er de sterke følelser vi mennesker har for våre barn, følelser som ellers er helt nødvendige for å fostre dem, som er det som gir en sårbarhet for å bli drapsofre.

Aldri har jeg sagt at barnedrap-selvdrap er et sunt og godt utslag av foreldrekjærlighet. Alltid har jeg sagt at vi må hjelpe de som har slike tanker og følelser i sine livskriser. Og at vi kan ikke sette som forbehold for å hjelpe, at vi liker og deler tankene og følelsene til de som ikke klarer å tenke klart.

Det må være mulig for de det gjelder å snakke om hvordan de har det, slik at vi kan hjelpe dem til å øyne håp og se en vei videre.

Da jeg begynte å formidle om egne og andres funn fra drapsforskning i 2008, var diskursen i Norge en helt annen enn den som er i dag. Jeg hørte stadig ord som moral og ondskap.

I mitt materiale fra Norge så jeg imidlertid livskriser, suicidalitet og psykoser. Jeg så få tilfeller av pågående vold i forkant av familiedrapene. Det gjaldt bare ett av de 11 familiedrapene i mitt nasjonale utvalg. Det var en stefar. Av de ti andre, genetiske fedrene, var åtte suicidale og to psykotiske. Her var det ikke dokumentert vold i forkant.

Dette funnet er helt i tråd med den internasjonale forskningen. Jeg var ung, visste jeg kunne få bråk, men jeg gikk ut og korrigerte diskursen: Om vi skal forebygge drap i nære relasjoner, må vi ikke glemme de suicidale og psykotiske. De trenger oss. Og at vi da vet og er godt forberedt på hvordan de tenker og føler.

Les også: Oslo-mannen framsto som skikkelig. Men pengene kom aldri

Forskningen på smitteeffekt ved medieomtale av selvmord, en effekt Trampe er bekymret for i anledning min forskningsformidling, er for det meste gjort på selvmord. Den forskningen viser at det ikke er forskningsformidling som fører til økt sårbarhet i befolkningen. Det lille som er gjort på smitteeffekter ved drap i nære relasjoner, både gjennom statistiske analyser og intervju med gjerningspersoner, undergraver antagelsen om at media har en slik effekt.

Synnøve Vereide Trampe: «Siden 2007 har det vært en firedobling i omtale av selvmord. Denne økte åpenheten er positiv og nødvendig»

Forskning viser for øvrig at det å bli gitt handlingsalternativer og håp kan virke forebyggende. Og det er vår jobb, profesjonelle og privatpersoner rundt de i som er i livskriser, å gi.

Som jeg sa på NRK Nyhetsmorgen, må det være mulig for de det gjelder å snakke om hvordan de har det, slik at vi kan hjelpe dem til å øyne håp og se en vei videre. Slik at de kommer seg gjennom krisen med liv i behold.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Kilder til artikkelforfatterens forskning:

Mer fra: Debatt