«Tvinger lærerne til å bruke iPad», skriver Klassekampen 7. mars om en lærer som fikk skriftlig advarsel fordi han valgte bort iPad i undervisningen. Dette til tross for at lærere skal ha utstrakt frihet til metodevalg i undervisningen.
Utdanningsnytt følger opp med en artikkel om at dette viser at det er noe surt i Osloskolen Det har Utdanningsnytt rett i, men det er ikke bare i Osloskolen det er noe surt. Skolene har surnet over hele landet.
Som initiativtaker til «Opprop for mindre skjermbruk på barneskolen» har jeg nemlig personlig mottatt en rekke meldinger fra fortvilede lærere som forteller at de har uttalt seg negativt om digitaliseringen av undervisningen, for så å få represalier på rektors kontor.
De kan ha skrevet noe negativt om skole-iPad, eller Chromebook eller konseptet digitalkompetanse på egen Facebook-vegg eller i andre sosiale medier. Som følge av det er de blitt kalt inn på teppet av rektor, har fått rapp over fingrene og beskjed om at dette er illojalt mot arbeidsgiver og illojalt mot skoleledelsen i byen der de bor. Ikke minst at det vil få konsekvenser om det fortsetter.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/XD2FKYP2PVGPRDPSKIECADVMSU.jpg)
Dette har forbauset meg. Spesielt har det gjort inntrykk å se hvor redde disse lærerne er for å bli avslørte. Ved forespørsel har jeg fått tillatelse av noen til å fortelle akkurat hva de har opplevd til ulike journalister. Men da må jeg kamuflere historiene, slik at det absolutt ikke kan komme tilbake til dem (det er selvfølgelig gjort her).
Jeg trodde vi hadde meningsfrihet og ytringsfrihet i Norge. Jeg trodde på lærerens autonomi, og at metodefrihet var lærernes hellige ku.
«Hvorfor er de redde», har jeg tenkt da: De jobber jo for kommunen, de kan ikke få sparken for noe slikt. Hva kan rektor eller skoleledelse egentlig gjøre? Men det er mange måter å fryse ut en medarbeider på, har jeg fått vite.
Kjell Werner: Fjøslykta lyser fortsatt i Frp
Jeg trodde vi hadde meningsfrihet og ytringsfrihet i Norge. Jeg trodde på lærerens autonomi, og at metodefrihet var lærernes hellige ku.
Nå er det kanskje ikke så mye metodefrihet igjen uansett for de skolene som har satset på iPad-prosjektet 1:1, fordi flere av dem ikke sitter igjen med en eneste bok. Nettbrettet er gjort til primært læremiddel, og skolene har ikke råd til å si «ja takk, begge deler».
Jeg har faktisk fått flere enn én melding fra lærere som har sluttet i læreryrket fordi de ikke kan undervise på den måten de vil lenger, og ytterligere noen fra lærere som vurderer det samme.
Men det er tydeligvis ikke bare mangelen på bøker som hemmer lærerens metodefrihet. Mange kan altså ikke lenger velge fritt eller ytre seg negativt om digitalisering av undervisningen, uten å få rapp på fingrene.
Jeg har faktisk fått flere enn én melding fra lærere som har sluttet i læreryrket fordi de ikke kan undervise på den måten de vil lenger, og ytterligere noen fra lærere som vurderer det samme.
Les også: Forandring fryder ikke
Jeg har spurt dem om de vil uttale seg til journalister, men de fleste tør altså ikke. De tør ikke gå ut med sin historie. Og hvis ikke lærerne selv tør si høyt hva de egentlig mener om digitalisering og iPad i undervisningen – og barna er for små til å være talerør for seg selv, og vi foreldre får beskjed om at vi er bakstreverske, eller at vi ikke må blande oss inn i det som skjer i klasserommene – hvem skal si noe da?
Her er vi kanskje ved kjernen til hvorfor og hvordan det har gått så himla langt med digitalisering av undervisningen i norsk skole uten at noen har gjort noe. Ingen har våget å si noe. Og det er farlig i et demokratisk samfunn.
Hva annet enn munnkurv kan true et velfungerende demokrati? Jo, et utdanningssystem som ikke sikrer at barna blir dyktige lesere, dyktige skrivere, dyktige til å tenke kritisk og til å løse problemer. Spesielt viktig er det å sikre dette i den tiden vi lever i – med alle dens teknologiske nyvinninger.
Og hvorvidt de blir dyktige lesere, dyktige skrivere og kritiske tenkere med skole-iPad som eneste verktøy i sekken, er det i hvert fall mange foreldre som i dag tør sette spørsmålstegn ved.
Les også: Hvorfor er de borte fra jobb?
Men det har ikke alltid vært slik. For et drøyt år tilbake satt vi alle på hver vår tue og turte ikke si et knyst. De som turte ble i hvert fall ikke hørt. Litt som lærerne har det ennå, altså.
For oss foreldre er dette endret nå. Og takk og lov for det. Vi lever jo i et demokrati. Ennå.