Forandring fryder ikke

«Hvem har sagt at dagene våre skulle være gratis, at de skulle snurre rundt på lykkehjulet i hjertet vårt og hver kveld stoppe på gevinst?». Dette spørsmålet, så vakkert formulert av dikteren Kolbjørn Falkeid, er det verdt å stille seg igjen.

Fordi vi er mange – meg selv inkludert – som har levd lykkelig med forestillingen om at det grønne skiftet er en gevinst på lykkehjulet: Utslippsfrie biler, utslippsfri industri og utslippsfri energi. Det har ikke manglet på fortellinger om hvor vidunderlig den nye verdenen skulle bli, den som skulle komme med det grønne skiftet.

Men hvor hadde vi det fra?

Det grønne skiftet er ikke fest – det er friksjon. Det grønne skiftet er ikke et smilende nyttårsbarn, det er en tjue år lang og smertefull fødsel.

Veene har allerede begynt: Dieselbilistene opplever at bompengene blir stadig høyere. Ansatte i olje og gass føler at de blir angrepet fra alle kanter. De som jobber for å etablere ny, grønn industri – som produksjon av batterier, hydrogen og ammoniakk – møter påstander om at de sluker subsidier og fjerner kraftoverskudd.

Det grønne skiftet blir ikke gratis. Det blir bra til slutt. Men koster det for mye underveis?

Jo Moen Bredeveien: Bonden, bråket og beredskapen

Økonomiprofessor Lars Sørgard ledet regjeringens energikommisjon. Han er en av dem som mener at den grønne industrisatsingen koster for mye, og at vi må velge hva vi skal bruke strømmen på: Enten beholder vi kraftoverskuddet, eller så velger vi grønn, kraftkrevende industri. Han vil kort fortalt stoppe støtten til ny, grønn industri, og i praksis legge ned eksisterende forurensende industri, framfor å elektrifisere den.

Jeg er uenig, men jeg forstår hvorfor han sier det: Det bygges altfor lite ny kraft til å nå de politiske målene om klimakutt. I hele 2023 ble det satt i drift under 1 TWh ny kraft.

Det tilsvarer en økning på seks promille av Norges samlede kraftproduksjon. Miljødirektoratet har beregnet at vi trenger over 30 TWh ny kraft innen 2030 for å nå Stortingets mål om halvering av klimautslipp. Det ligger vi ikke an til å greie.

Likevel mener jeg vi burde greie begge delene: Både ny kraft og ny industri. Framtidens energisystem kommer til å ha mye mer vindkraft og solkraft, både i Norge, i Europa og i verden. Industrielle lagringsmedier for energi – som batterier, hydrogen og ammoniakk – kommer derfor til å bli etterspurt i økende grad, i hele verden.

Har vi blitt så rike at vi kan si nei til de som planlegger industriarbeidsplasser for framtiden? Selvsagt har vi ikke det.

Disse batteriene, dette hydrogenet, denne ammoniakken, må produseres et sted. Dette er kraftkrevende industri, som Norge har tradisjon og naturvilkår for. Derfor er det logisk og smart å legge til rette for at deler av denne utviklingen og produksjonen kan skje i Norge.

Sørgard sier nei til dette. Jeg sier ja. For hvordan havnet vi der, at grønn industri var noe vi ikke ønsket her til lands? Har vi blitt så rike at vi kan si nei til de som planlegger industriarbeidsplasser for framtiden? Selvsagt har vi ikke det. Enhver framtidsrettet industriutvikling i Norge med litt størrelse har vært et resultat av djervhet, statlig velvilje, kapital og energi.

En rekke aktører sitter på planer om grønn industri. Ammoniakkfabrikk i Narvik, hydrogenfabrikk i Ålesund, biofuelfabrikk på Tofte, batterifabrikk i Arendal. Til sammen finnes det 30–40 slike initiativ rundt om i hele landet. Mange av disse er det mulig å få til, men det går en tykk, grønn linje fra nødvendig ny kraft til ny, grønn industri.

Da blir spørsmålet: Har politikerne innrettet energipolitikken og rammevilkårene slik at det gir insentiver til å bygge mer kraft og nett – i tråd med de industriambisjonene de har satt seg?

De politiske omveiene har gjort at mange aktører nå ligger etter skjema. Fortsatt betaler vannkraftselskaper høyere skatt enn oljeselskapene.

Bransjen sliter fortsatt med etterdønninger av gamle, politiske grep. I 2019 satte energiminister Tina Bru (H) total investeringsstopp for all vindkraftutbygging i Norge. I 2022 innførte finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp) en høyprisavgift på fornybar energiproduksjon, som i praksis la alt av prosjekter og investeringsvilje i fornybarselskapene på is.

Les også: Nei, Jens. Ingen fredspris til deg

Begge disse endringene er reversert nå. Store selskaper som Statkraft, Eviny og Å Energi viser at de har investeringsplaner, innenfor både vann og vind. Regjeringens havvindsatsing virker troverdig og solid, og flere aktører har meldt interesse.

Men de politiske omveiene har gjort at mange aktører nå ligger etter skjema. Fortsatt betaler vannkraftselskaper høyere skatt enn oljeselskapene.

Les også: En uhåndterlig gebyrøkning for mange

Heldigvis finnes det løsninger. I Sverige, Danmark og Finland får de til de to viktigste kriteriene for industriutvikling: Ny energi, kombinert med samfunnsaksept. I Sverige satte regjeringen ned en tverrpolitisk arbeidsgruppe som kunne få de politiske motpolene til å enes om et felles faktagrunnlag, og dermed en felles energipolitikk og felles handling. Det trenger vi også i Norge.

Lars West Johnsen: Mangelen på magemål

Det vil ta oss nærmere klimamålene, og det vil skape arbeidsplasser over hele landet.

Og det vil gjøre fødselen til det grønne skiftet litt mindre smertefull.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen