På møtet med 8. mars-komiteen våren 2023 var en representant for foreningen Ottar nøye med å påpeke at dagen ikke handlet om feminisme, men om kvinnekamp. «Potato, potato», tenkte jeg, men sa ikke så mye mer akkurat da.
Uttalelsen er imidlertid blitt værende hos meg, som en svak klang i bakgrunnen, hver gang 8. mars blir nevnt. Som om nedstenging av ABC-klinikken ved Ullevål sykehus ikke var toppen av et isfjell; en langsom global nedbygging av rettigheter og likestilling for alle marginaliserte grupper. Som om alt ikke henger sammen. Som om vi ikke trenger hverandre for å oppnå endring.
Kvinnekamp krever samfunnsmessig utvikling. For det er først i troen på kultur som foranderlig at kvinnekamp kan føre til likestilling. Dermed må også kvinnekampen i seg selv være foranderlig. Også synet på kvinnen, hvordan hun identifiseres og hva hun er, må være foranderlig.
Kvinnekamp uten et interseksjonelt, feministisk perspektiv låser seg selv i rigide lenker. Kvinnekamp uten feministisk perspektiv bevarer, i stedet for å rive ned, en patriarkalsk struktur.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/C2ANBKKSKFFETENWFHDZHWW7XI.jpg)
En gang handlet det om stemmerett. Det handlet om retten til å lære å lese og skrive. Rett til utdanning og betalt arbeid. Rett til å velge om man vil ha barn eller ikke. Ja, kampen handler fortsatt om alt dette. Endring kommer i bølger, og med endring kommer motreaksjoner.
Et eksempel er Alabamas høyesterett, som den 16. februar 2024 fastslo at frosne embryoer er «ekstrauterine barn». Det ble fastslått at de som ødelegger et frossent embryo, kan holdes ansvarlige for dets død i henhold til statens lov om uaktsomt drap på mindreårige.
Hvis vi sammenligner det å ha en livmor med evnen til å være forelder og ta ut foreldrepermisjon, ekskluderer det en stor gruppe kapable mennesker.
Samtidig som den feministiske bevegelsen fortsatt kjemper for ting som burde være selvsagte, er ikke feminismen å spille på menns premisser. En kvinne bør absolutt kunne ta på seg et par bukser, drikke en øl, røyke en sigar og få plass i nabolagets bowlingklubb. Hvis hun ønsker det.
Les også: Likestilling er ikke hva det var
Men disse tradisjonelt maskuline attributtene kan ikke fortsette å være hierarkisk overordnet de tradisjonelt kvinnelige. Det er ikke feminisme å kle seg i uniform, posere med gevær og skyte ned barn. Å være feminist er å se drap og krigføring som en del av en maskulinitetsnorm, men ikke en medfødt del av det å være mann.
En norm er hva som er vanlig på den tiden, i en del av en kultur. Mange av samfunnets normer skapes av politisk press. Eksponering og ekskludering påvirker hvordan enkeltpersoner utvikler preferanser og kunnskap om ting.
Hvis vi ser den emosjonelt fraværende, maktsyke mannen som ute av stand til endring, er kampen for likestilling umulig å vinne. Først når vi ser på mannen som et samfunnsskapt produkt, kan vi skape en rettferdig verden.
Ikke alle eldre, heteroseksuelle norske damer er separatistiske feminister. Men jeg opplever at de som er det, roper høyt i Norge før og under 8. mars.
Heller ikke kan feminismen jobbe for at alle kvinner skal identifisere seg med tradisjonelle kvinnelige normer, eller kreve at de skal være hierarkisk overordnet. Dette undergraver verdien av kvinner som ikke identifiserer seg med tradisjonelle kvinnelige verdier, som for eksempel barnefødsel, amming og husarbeid.
Men det ekskluderer også menn. Hvis vi sammenligner det å ha en livmor med evnen til å være forelder og ta ut foreldrepermisjon, ekskluderer det en stor gruppe kapable mennesker.
I kampen for likestilling må feminismen se forbi normer. Feminismen må visualisere en kultur og en verden som ennå ikke eksisterer. Å gå fremover betyr å huske, men også å si farvel til eldre generasjoners kvinnekamp.
Ikke alle eldre, heteroseksuelle norske damer er separatistiske feminister. Men jeg opplever at de som er det, roper høyt i Norge før og under 8. mars.
Åttende mars må bli en dag som ser fremover, selv om vi husker og respekterer historisk viktige deler av den feministiske bevegelsen.
I kampen for kvinners like rettigheter kan vi ikke ta utgangspunkt i at kvinner og menn er biologisk forskjellige. Nevrosexisme er påstanden om at det er faste forskjeller mellom kvinnelige og mannlige hjerner. Den fører ofte til vurderinger om at kvinner/menn er bedre på stereotypiske kjønnsbaserte oppgaver basert på biologiske faktorer.
Det er nevrosexisme å antyde at en person på grunn av biologisk kjønn er mindre i stand til å reparere en bil eller til å ta ut foreldrepermisjon.
Faktum er at vi mennesker er komplekse individer med evnen til å utvikle oss når vi blir eksponert for nye ting. Kvinner lærte å lese fordi de fikk muligheten. Og hjernen til fedre som tar ut foreldrepermisjon, utvikler seg annerledes enn menn som ikke får barn.
Les også: Hvorfor er «Mesternes mester» rigget for menn?
Åttende mars må bli en dag som ser fremover, selv om vi husker og respekterer historisk viktige deler av den feministiske bevegelsen. Vi må også erkjenne at likestilling krever en interseksjonell forståelse, at alle mennesker består av mer enn én identitetsmarkør og derfor mer enn ett lag av undertrykkelse eller privilegium.
Les også: – Det er ikke høyresiden som har gått i spissen for kvinnekrav
Først når vi setter kvinnekamp i kontekst, kan vi seriøst arbeide for et likestilt samfunn.