Takket være NRKs programmer om tap av natur, både arealer og økosystemer, er naturvernet igjen høyt oppe på dagsorden. Egentlig ikke noen nyhet; mange har fortalt oss om krisen – den sjette store utryddelsen av arter på jorda.
På den siste FN-konferansen om naturens tilstand i Montreal 2022 (COP15), ble det slått fast at: «Naturmangfoldet – det vil si mangfoldet innenfor arter, mellom arter og av økosystemer – reduseres raskere enn noen gang tidligere i menneskehetens historie. Blant de vurderte dyre- og plantegruppene er i gjennomsnitt 25 % av artene truet, noe som tyder på at rundt 1 million arter allerede står i fare for utryddelse».
Varsellampene lyser rødt lang vei.
Derfor fikk COP15 utarbeidet en avtale som 193 land, inkludert Norge, har sluttet seg til. I denne naturavtalen er det formulert 23 konkrete mål som skal være oppfylt senest i 2029. Der går det fram (målene 1–3) at minst 30 % av områdene på land, vann og sjø som er særlig viktige for naturmangfoldet, da skal være vernet og om nødvendig restaurert.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/J27G27R565FJPM7J7ALKXB6R2U.jpg)
Nå begynner vi i den riktige enden: Først registrere og verne den tredelen av naturen der alle de milliarder andre arter har forrang. Så kan mennesker, husdyr og våre monokulturer i all hovedsak begrense seg til resten. Vi må løse våre behov og problemer der. Ved at vi får klare grenser for de områdene som er «våre», får vi stoppet den bit for bit-nedbyggingen vi ser nå.
Altså: Vi kan ikke ta hele Norge i bruk!
Det er kort tid til 2030, og planarbeid og regulering tar tid. Naturavtalen pålegger landene å oppdatere sine nasjonale strategier og handlingsplaner jevnlig og rapportere graden av oppfyllelse av målene.
Les også: – Skog er så mye mer enn tømmer
Målene er internasjonale og må brytes ned til nasjoner, og hos oss videre til fylker og kommuner. Områdene som er vernet eller skal vernes, må identifiseres og reguleres og forskrifter må utarbeides. Dersom det skal gjelde 30 prosent av Norges areal – som samtidig er særlig viktig for naturmangfoldet og så langt som mulig sammenhengende – er dette en enorm oppgave som skal løses på kort tid.
Da blir det ikke snakk om et lokaldemokrati der hver enkelt kommune kan bestemme. Kommunene er ofte svært villige til å ofre natur for et løfte om arbeidsplasser. Departement og statsforvaltere må gi sterke føringer og ha en stram oppfølging for at målene skal oppnås.
Vi har fått fagre løfter nå, men hvor blir det av tiltakene?
Ved at vi får klare grenser for de områdene som er «våre», får vi stoppet den bit for bit-nedbyggingen vi ser nå.
Hvor er den klare bestillingen og oppfølgingen fra politikerne? Hvor er organisasjonene sentralt og lokalt som skal gjennomføre dette? Hvor mye skal hvert av fylkene bidra med? Og hva med kommunene, som må gjøre endringer i sine arealplaner?
Les også: Spør folket om råd, Eriksen
Mange tøffe interessekonflikter må løses: Hensynet til næringsinteresser, ikke minst skogbruk. Hensynet til utmarksbeite, til jakt og fiske og så videre.
Noen opplagte grep burde vært gjort allerede i går:
- Stans av alt inngrep i «gammelskog».
- Stans i all nedbygging av våtmarker.
- Stans i all regulering av nye hyttefelt.
- Reversering i instruksen til statsforvalterne om å slappe av på kontrollen med lokale reguleringsplaner.
Les også: Googles grønne, fagre verden
Lite tilflyter offentligheten om dette, og det styrker mistanken om at alt for lite er gjort. Så er Norges bidrag til COP15 bare en ny fortelling om fagre løfter, lite handling og følgende bortforklaringer?