Hvorfor tok vi ikke truslene hans på alvor?

I disse dager for to år siden gikk diskusjonen høyt om hvorvidt Russland kom til å gjøre alvor av sine trusler om å invadere Ukraina. Nå er diskusjonen en annen: Hvor stor er trusselen fra Russland etter krigen i Ukraina?

I begynnelsen av 2022 skapte Russlands styrkeoppbygging langs Ukrainas grenser stor uro, men nesten ingen av verdens ledende eksperter forutså en fullskala invasjon. Ikke engang Volodymyr Zelenskyj og hans regjering slo alarm om faren for invasjon. Tvert imot ba han USA om å roe ned advarsler om krig i Ukraina, og ikke skape panikk.

I dagene før invasjonen var det ingen veisperringer, ingen varehamstring og ingen umiddelbare planer for evakuering av sivile i Ukraina. Så sent som i slutten av januar sa også den ukrainske forsvarsminister Oleksij Reznikov til befolkningen og parlamentet i Kyiv at «det finnes ingen grunn til å tro at Russland vil invadere». Hans budskap var tydelig: «Ikke bekymre deg, sov godt». Han la til: «Det er ingen grunn til å ha kofferten pakket».

Hvorfor ble en fullskala invasjon av Russland sett på som lite sannsynlig til tross for den enorme styrkeoppbyggingen ved Ukrainas grenser? Det var flere grunner til det.

For det første var det å gjennomføre en fullskala invasjon i et annet land verken Russlands eller Vladimir Putins «modus operandi» før 24. februar 2022. Russland har etter Sovjetunionens oppløsning flere ganger vist vilje til å bruke militærmakt utenfor sine grenser, men i alle tilfeller har det vært snakk om begrensede intervensjoner. De gikk aldri så drastisk til verks som en fullskala invasjon.

Et annet moment som talte mot en invasjon, var forholdet mellom de russiske og ukrainske styrkene. Ukraina var ikke et hvilket som helst land; det er Europas nest største etter Russland. Selv om over 100.000 russiske soldater var utplassert ved grensen, ville det langt fra være nok til å okkupere et så stort land som Ukraina. Det krevde langt flere styrker enn det Russland hadde sendt til grensen.

Et tredje moment var hvorvidt det var nødvendig for Russland å invadere, hvis målet var å hindre Ukrainas NATO-medlemskap. Ved å ha kontroll i Donbas, kunne de underminere Ukrainas vei mot NATO uten å måtte ty til krig – og uten å risikere strenge økonomiske sanksjoner fra vestlige land.

Slike resonnementer bygget på antakelsen om at presidenten i et av verdens mektigste land, som også har et enormt atomvåpenarsenal, måtte regnes som en rasjonell aktør.

De få som mente at en fullskala invasjon var sannsynlig, pekte blant annet på at Putin var blitt mer autoritær og uberegnelig. Det viktigste argumentet var nok at USA hadde etterretningsinformasjon som tilsa at Russland ville invadere Ukraina.

Den viktigste lærdommen er at det som fremsto irrasjonelt for oss, var rasjonelt for Kreml og Putin.

Samtidig var meningene delte om troverdigheten til CIA. Etter invasjonen av Irak i 2003 har tilliten til USAs etterretning vært så lav at selv en tidligere NATO-ambassadør som Kai Eide ikke stolte på deres etterretning.

Men så kom nyhetene 24. februar som sjokkerte en hel verden. Russland gikk faktisk til angrep på Ukraina fra flere kanter.

Spørsmålet er hva vi kan lære av dette.

Den viktigste lærdommen er at det som fremsto irrasjonelt for oss, var rasjonelt for Kreml og Putin. Som den prøyssiske generalen og militærteoretikeren Carl von Clausewitz sa: Krig er fortsettelse av politikk med andre midler.

Les også: Krigen før Krigen?

Russland har lenge advart mot Ukrainas NATO-medlemskap. For å ivareta sin sikkerhet og stormaktsstatus, slik de definerer det, er det derfor svært viktig for Russland å holde Ukraina innenfor sin politiske innflytelsessfære. De trodde nok at de ville oppnå dette gjennom en begrenset og rask spesialoperasjon.

Russland var nesten i mål under fredsforhandlinger mellom Ukraina og Russland i Istanbul i mars 2022, men det ble til slutt intet kompromiss der. I stedet utviklet krigen seg til en utmattende territoriell krig.

Les også: Korrupsjon uten grenser

Det var overraskende at Putin var villig til å ta en så stor risiko, men nå har vi lært noe om hans risikovilje. Hadde Russland lyktes med å tvinge Ukraina til å akseptere Kremls fredsvilkår under forhandlinger i Istanbul, så ville ikke invasjonen vært så kostbar for Russland, men ukrainere overrasket både aggressoren og en hel verden med sin imponerende motstandsvilje.

Etter mye optimisme om «ukrainsk seier», har stemningen i Europa snudd det siste året. Frontlinjene har ikke beveget seg noe særlig, og nå er det pessimisme og uro som råder.

Nå advares europeere daglig med at Russland nå kommer til å invadere det ene landet etter det andre i Europa. Noen sier at det er stor fare for atomkrig. All skepsis mot slike spådommer avfeies med henvisning til at «vi tok feil i begynnelsen av 2022, vi må ikke ta feil igjen».

Å invadere Ukraina er ikke er det samme som å invadere Sverige, Finland eller Norge. Å gå til krig mot et NATO-land er av en helt annen karakter enn å ta sjansen på en «spesialoperasjon» i Ukraina.

Statsminister Jonas Gahr Støre understreker – på samme måte som etterretningstjenestene – at det er veldig liten sannsynlighet for at Putin er interessert i en krig mot NATO. Han advarer mot en panikkstemning.

Å invadere Ukraina er ikke er det samme som å invadere Sverige, Finland eller Norge. Ikke bare fordi det allerede var en konflikt i Ukraina, men også fordi risikoen med å gå til krig mot et NATO-land, og følgelig hele NATO-alliansen, er av en helt annen karakter enn å ta sjansen på en «spesialoperasjon» i Ukraina.

Russland er blitt betydelig svekket militært som følge av krigen i Ukraina. NATO er på sin side blitt styrket. Flere viktige NATO-land ruster kraftig opp, ikke minst Polen og Finland. Og når jeg først nevner Finland, så er snart hele Norden med i NATO. På toppen av dette har regjeringen varslet en historisk stor bevilgning til Forsvaret. Alt dette bidrar til å styrke Norges sikkerhet.

For et lite land som Norge kan avskrekking aldri være hele svaret i en tid preget av spenninger og usikkerhet. Vi må fortsette å arbeide for å fremme diplomati og en verdensorden tuftet på respekt for folkeretten.

Selv om det er lite som tilsier at Russland har interesser av å gå til krig mot NATO, er situasjonen såpass spent at vi må ta en slik trussel på alvor. Det kan oppstå misforståelser når militære maktmidler brukes som et virkemiddel for press. Det innebærer en fare for eskalering, selv om krig ikke var intensjonen.

Les også: – Putin må tromme opp en frykt

Derfor trenger NATO både å trekke en klar rød linje, samtidig som vi opprettholder kontakten for å unngå mulige misforståelser. Videre er det avgjørende at vi fortsatt opprettholder en balanse mellom avskrekking og beroligelse i vår strategi overfor Russland.

Les også: Trumps NATO-advarsel, en vekker for Europa

For et lite land som Norge kan avskrekking aldri være hele svaret i tid preget av spenninger og usikkerhet. Vi må samtidig fortsette å arbeide for å fremme diplomati og en verdensorden tuftet på respekt for folkeretten.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen