Klimautvalget 2050 presenterte produktet av to års arbeide, NOU 2023: 25, i Stavanger 27. oktober. Rapporten, som er grundig og interessant, viser de politiske veivalg vi står overfor hvis vi skal kutte 90–95 prosent av klimagassutslippene på bare 27 år – uten kvotekjøp.
Det er politikerne som nå skal prioritere. Så langt har Norge ikke maktet å kutte mye utslipp. Målet om 55 prosent kutt innen 2030 er en fjern drøm, men andre land lykkes.
EU ligger samlet godt an. Danmark har redusert sine utslipp med nesten 50 prosent (1990–2021), mens Norge har redusert med puslete 5 prosent. At vi skal makte 90–95 prosent virker illusorisk. fordi tiltak mangler og tiden løper.
I øyeblikket er det fra 2016, ifølge IEA, bare tre løsninger som leverer i forhold til sin del med å redusere klimagassutslippene i henhold til togradersmålet. Det er solenergi, el- og plug in-biler og vind på land.
Det er mye man kunne kommentert når det gjelder utvalgets beregninger. Forslaget om å redusere oljeaktiviteten er bredt dekket. Jeg skal begrense meg til jordbruk. Vi må ha en viss nasjonal matproduksjon for å sikre selvforsyning i krise og av andre grunner. Derfor skjermer utvalget sektoren.
Men premissene for hvor mye utslipp vi likevel skal tillate fra jordbruk bør diskuteres. Utvalgets leder Martin Skancke, med fortid ved SMK og Finansdepartementet, sa under sin presentasjon at utvalget har lagt til grunn at vi spiser like mye kjøtt i 2050 som i dag.
Det er oppsiktsvekkende! Men er det troverdig i forhold til klima-, miljø-, helse- og kostholdsråd? Kunne utvalget ha vurdert halvert kjøttforbruk i 2050? Hvordan ville rapporten da konkludert?
I 2019 arrangerte jeg et stort seminar ved UiS, hvor Joseph Poore ved Universitet i Oxford presenterte verdens største globale metastudie om jordbruk og klima. Den omfattet 40.000 farmer i 119 land, ble først publisert i det velrenommerte vitenskapelige tidsskriftet Science og viste at jordbruk er verdens største klimagassprodusent.
Studien anbefalte at vi må halvere kjøttforbruket – minst. Seminaret fikk bred dekning av Dagsavisen/Rogalands Avis og NRK. Reaksjonene lot ikke vente på seg. I flere innlegg i avisen gikk kjøttbransjen til angrep på den vitenskapelig studien, men uten at de kunne vise til annen velrenommert forskning som pekte en annen vei.
Så langt har Norge ikke maktet å kutte mye utslipp. Målet om 55 prosent kutt innen 2030 er en fjern drøm, men andre land lykkes.
Det typiske ved slike angrep er at de som skriver bare bruker sitt eget navn uten å oppgi hvem de representerer. Ett eksempel var et innlegg i RA/Dagsavisen med tittel «Klimadebatt på jordet» av Kim Wiggo Weiby.
Han unnlot å opplyse at han er spesialrådgiver for bærekraft i TINE og skrev: «Det fremkommer flere faktafeil i artikkelen i Dagsavisen. For det første påstår Røstvik at: ‘mat faktisk har større påvirkning enn transportsektoren og bygninger’. Dette er faktisk feil dersom vi ser på norske utslipp. Ifølge tall fra SSB var utslippene fra norsk jordbruk i 2017 på 4,45 millioner tonn CO2-ekvivalenter, og utslippene fra bare veitrafikk på 8,79 millioner tonn alene. I tillegg kommer annen transport som utgjør 7,02 millioner tonn».
Her gikk Weiby seg som mange andre vill i SSB-tallene. Det var jo nettopp dette Oxford-studien avkledte. Man kan jo ikke begrense utslippene fra jordbruk til måten å splitte utslipp på som SSB gjør. Jordbrukssektoren forårsaker jo ikke bare klimagassutslipp «på gården».
Den skaper også et enormt transportbehov som forurenser; frakt av gjødsel, fôr, mat og drift av ofte store maskiner. Emballasje må fraktes, brukes, brennes eller resirkuleres. Det er energikrevende og jordbruksrelatert. Utslippene derfra tilhører landbruket og kan ikke plasseres i en egen post kalt transport.
Jordbruket i Norge står sterkt, har en sterk lobby som fremmer jordbrukets saker og et «eget» parti, Senterpartiet, som for tiden er del av regjeringen Støre. Hver gang noen pirker i jordbrukssubsidier eller forurensing fra sektoren kommer lobbyen på banen og tar hardt i.
Klimautvalget 2050 har styrt unna et kontroversielt tema og vist seg mer lojal overfor de norske jordbruksinteressene enn klodens velbefinnende.
Da den britiske storavisen The Guardian i 2018 skrev om University of Oxford-studien var overskriften: «Å unngå kjøtt og melkeprodukter er det største enkelttiltaket for å redusere påvirkningen på kloden».
For eksempel leverer husdyrhold bare 18 prosent av kaloriene, men bruker 83 prosent av jordbruksarealet. For å levere 100 gram protein forårsaker biff opptil 105 kg av drivhusgasser, mens 100 gram protein fra Tofu bare forårsaker 5 kg.
Studien munnet ut i en anbefaling om at det innføres et mer miljørettet subsidierings- og skattesystem slik at bærekraftige og sunne matvarer subsidieres mest, mens skatter og avgifter økes for kjøtt og melkeprodukter.
I dag er usunn mat, som for eksempel melkebasert sjokolade, relativt rimelig. Platene blir større og det gis kvantumsrabatt, til tross for at dette handler om helse og fedme.
Hvis vi mener alvor med en grønn omstilling og virkelig vil få ned klimagassutslippene, må denne typen diskusjon finne sted raskt.
Det er følgelig en gåte at Klimautvalget 2050 mener at vi skal spise like mye kjøtt i 2050 som i dag. Utvalget har her styrt unna et kontroversielt tema og vist seg mer lojal overfor de norske jordbruksinteressene enn klodens velbefinnende.
