I en artikkel i Dagsavisen 2. mai uttaler professor i byplanlegging Harald N. Røstvik seg om klimagassutslipp fra matproduksjonen. Det er mye som tyder på at Røstvik kan like lite om klimagassutslipp fra matproduksjonen som jeg kan om byplanlegging.
Det fremkommer flere faktafeil i artikkelen i Dagsavisen. For det første påstår Røstvik at: «mat faktisk har større påvirkning enn transportsektoren og bygninger». Dette er faktisk feil dersom vi ser på norske utslipp. Ifølge tall fra SSB var utslippene fra norsk jordbruk i 2017 på 4,45 millioner tonn CO2-ekvivalenter, og utslippene fra bare veitrafikk på 8,79 millioner tonn alene. I tillegg kommer annen transport som utgjør 7,02 millioner tonn. Globalt er utslippene fra jordbruk høyere enn i Norge, men dette er også delvis fordi skog og såkalt «land use change» legges inn i denne sektoren. For å gjøre det helt tindrende klart, norsk jordbruk står for 8,7 prosent av de norske utslippene, og utslippene er redusert med over fire prosent siden år 1990.
Videre sier Røstvik at «dersom man absolutt skal spise kjøtt og landbruksprodukter, må det gjøres på mest mulig økologisk måte, og det må merkes». Jeg kan være enig i at det er en spennende tanke med klimamerking av mat, men selv om vi gjør det så er det ikke sikkert den økologiske biffen til Røstvik (som han ikke spiser) hadde hatt et lavere klimaavtrykk i kg CO2-ekvivalenter sammenlignet med en helt vanlig biff. Selv om man veldig gjerne skulle ønske noe så betyr ikke det at verden er slik.
Faktum er at en intensiv produksjon vil gi en lavere klimabelastning sammenlignet med en mer ekstensiv produksjon. Man kan like det eller ei, men sånn er det.
Jeg mener egentlig det er et annet poeng som er viktigere enn størrelsesforholdet på utslippene, og det er kilden til utslippet. Når Røstvik går forbi kjøttdisken med norsk kjøtt og samtidig argumenterer med klimagassutslipp så er det faktisk slik at drøvtyggere fordøyer gras som vi mennesker ikke klarer å utnytte. I denne biologiske prosessen dannes det blant annet metangass. Metangass er riktignok en relativt kraftig klimagass, omtrent 25 ganger kraftigere klimaeffekt enn karbondioksid. Men; drøvtyggernes klimagassutslipp er del av et sirkulært system i motsetning til utslippene fra olje, gass, transport og så videre. Det vil si at i løpet av cirka 12 år så er metangassen brutt ned i atmosfæren.
Dette er ikke tilfellet med fossile utslipp hvor gassene forblir i atmosfæren i hundrevis av år. For å si det på en annen måte, dersom utslippene av metan er konstante over tid (de har faktisk gått ned i Norge siden 1990) så vil også metankonsentrasjonen i atmosfæren være konstant. Derimot er det slik at dersom CO2-utslippene er konstant over tid så vil man få en oppkonsentrering i atmosfæren fordi nedbrytningen tar veldig lang tid.
Joseph Poore fra University of Oxford har gjort flere interessante livsløpsstudier på matvarers klimapåvirkning. Men de som sluker konklusjonene fra Poore uten kritisk refleksjon glemmer at vi de neste 30 årene ifølge FAO (FNs jordbruksorganisasjon) skal produsere mellom 70 og 100 prosent mer mat. Dette skal i stor grad skje på eksisterende arealer. Vi kan også legge til den dimensjonen at de verdensdelene som i dag står for storparten av verdens matproduksjon ifølge Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI) kommer til å oppleve hyppige tørkesituasjoner med alvorlig svikt i matproduksjonen de neste 70 årene. I dette bildet blir drøvtyggere som ikke konkurrerer med menneskets matfat utrolig viktig. Jeg vil faktisk gå så langt som å si at de er selve nøkkelen til å løse de globale utfordringene med mangel på mat.
I landbruket slår man seg ikke til ro med relativt lave utslipp. Vi er i full gang med å ytterligere redusere klimagassutslippene i disse biologiske produksjonssystemene. Det settes i disse dager i gang store forskningsprosjekter der man skal finne fram til fôr som gir redusert metangassproduksjon, det er stor interesse for biogassproduksjon basert på husdyrgjødsel og norske bønder er klare til å ta i bruk ny teknologi for å redusere sitt miljøavtrykk.
Det er flott at Harald N. Røstvik er engasjert i klima og matproduksjon. Men han er, som alle oss andre, nødt til å forholde seg til fakta. Og faktum er at norsk animalsk matproduksjon allerede er klimaeffektiv, også dersom vi sammenligner oss med utslippstall fra andre verdensdeler. Dette er blant annet mye takket være at vi har Norsk Rødt Fe (NRF) i norsk mjølke- og kjøttproduksjon, som gir oss både mjølk og kjøtt i samme rase sammen med en effektiv spesialisert kjøttproduksjon. I tillegg utnytter kua et sirkulært system som er grunnlaget for vår eksistens, nemlig fotosyntesen.