I Dagsavisen den 26. september kan vi lese at politikerne er bekymret for at én av tre barnehagelærere vurderer å slutte på grunn av høy arbeidsbelastning.
Den høye belastningen skyldes kritisk lav bemanning i barnehagene. Himanshu Gulati fra Fremskrittspartiet sier at det «ikke er noen ‘quick fix’ på dette». Han får støtte av statssekretær Kjetil Vevle (Ap).
Men der stopper enigheten. Videre i artikkelen kan vi lese om ulike årsaksforklaringer og forsøk på skyldfordeling.
For landets barnehagebarn, deres foresatte og barnehagens ansatte er dette totalt uinteressant. Det eneste viktige er å få en politisk løsning på krisen.
Når vi ser at barn i barnehagen ikke får den omsorgen de trenger, eller når vi ikke har mulighet til å støtte deres utvikling, da svikter vi barna. Det å oppleve dette sviket, er årsaken til at barnehagelærerne forlater barnehagen.
Når barnehagelærere slutter i jobben, er det fordi de ikke har mulighet til å gi barna det de trenger og har rett til. Mange barnehagelærere kan rett og slett ikke stå inne for det som tilbys barna i dagens barnehager.
Barnehagelæreren vet at Mariam har behov for et fang hver morgen etter at mamma har gått, at Ingrid trenger hjelp til å komme inn i leken, og at Ola, Abdi og Lukas trenger inspirasjon til å sette i gang med en felles aktivitet.
Barnehagelæreren vet dessverre også at hun ikke kan prioritere noe av dette, så lenge hun er alene med 17 barn. Hun må velge å holde oversikt over hvor alle er, forhindre at noen skader seg, og løse opp i eventuelle konflikter.
Når barnehagelærere må velge bort omsorg og relasjonsarbeid slutter barnehagen å være en pedagogisk virksomhet. Barnehagen blir kun tilsyn, og barnas trivsel og utvikling står på spill.
Verken barnehagebarn eller deres lærere kan bære ansvaret for manglende prioritering av de yngste. Ansvaret ligger hos myndighetene.
For få barnehagelærere og for lav bemanning forringer mulighetene til å drive god barnehage. Dette rammer mange av landets 300.000 ett- til femåringer her og nå, og det kan skape problemer for dem senere i livet.
Verken barnehagebarn eller deres lærere kan bære ansvaret for manglende prioritering av de yngste i samfunnet. Ansvaret ligger hos myndighetene.
La meg minne om at det i år er nøyaktig 20 år siden barnehageforliket. Da ble man, på tvers av partipolitiske skillelinjer, enige om å sørge for full barnehagedekning til en overkommelig pris. I tiden som fulgte ble bevilgningene til barnehagesektoren økt med milliardbeløp hvert eneste år.
Nå er det igjen på tide at landets politikere tar ansvar. Det er ikke umulig å arbeide seg ut av denne bemanningskrisen.
Utdanningsforbundet har laget en modell som kan sikre alle barnehager i landet bedre bemanning og økt kompetanse. Modellen vil sikre alle landets barnehager minst én ekstra barnehagelærer, noe som både vil øke bemanningstettheten og samtidig ta barnehagen et langt skritt i retning av regjeringens målsetting om at 60 prosent av de ansatte skal være barnehagelærere.
Det vil koste penger, men utgiftene er små i forhold til det de gir tilbake til dem som er barnehagebarn nå. Barndommen er kort, men en dårlig barndom kan vare et helt liv.
Det haster med å omsette bekymring til handling.
[ Barnehagelærere brøler for døve ører ]
