30. juni er fristen for norske selskaper å offentliggjøre sine første rapporter i henhold til åpenhetsloven som trådte i kraft i fjor sommer. Vi får da et unikt innsyn i hvordan rundt 9.000 norske bedrifter bedriver aktsomhetsvurderinger av sin verdikjede.
Norske forbrukere og samfunnsaktører er engasjert i hva de kjøper. Om det er Freia-eier Mondelez sin aktivitet i Russland, eller Hydro sin drift i regnskogen i Brasil, så bryr vi oss om påvirkningen av hva norske selskaper egentlig holder på med, også utenfor Norges grenser.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/GZET6O6DZBC2TMZV6O7JCEBCCU.jpg)
Åpenhetsloven som trådte i kraft i fjor sommer, gir oss forbrukere kunnskap om etisk praksis i selskaper og deres leverandørkjeder. Formålet med loven er å gjøre leverandørkjedeinformasjon offentlig tilgjengelig, slik at vi forbrukere kan ta informerte beslutninger basert på verdier og preferanser. I korte trekk er skillet mellom hva som foregår i en bedrift og i bedriftens verdikjede i ferd med å viskes ut.
Det holder ikke lenger å ha en bærekraftig profil på en bedrift. Dette må nå bevises.
Åpenhetsloven handler ikke kun om å finne ut hvem som ikke har rent mel i posen. Loven er ikke laget for å bedrive heksejakt av norske bedrifters leverandørkjeder eller å fjerne muligheter for norske bedrifter til å ha bånd til utlandet. Det handler i all hovedsak om å belyse viktigheten av at alle har et ansvar for å sikre at sine bedrifter arbeider med seriøse aktører som har et forhold til sin samfunnspåvirkning.
Å forvente at en mellomstor norsk bedrift, og en stor norsk bedrift som Yara skal ha den samme innsikten i egen drift og investeringer er urimelig. Det er en stor risiko for at loven, dersom den ikke blir tilstrekkelig kommunisert til norske bedrifter, kommer til å medføre økt advokatmat som ikke tjener lovens hensikt. Her må politikere og sivilsamfunnet vise forståelse.
[ Etterlyser mer åpenhet i åpenhetslov ]
Men det er tydelig at norske bedrifter allerede har tatt sin opplysningsplikt på største alvor.
Helsingforskomiteens rapport «Doing Business in Authoritarian States», fra i fjor høst belyser nettopp de vanskelige dilemmaene norske selskaper som Yara, Hydro og Telenor står ovenfor når de opererer i land som Belarus, Brasil og Myanmar. Det skal nå bli enklere for alle, både for investorer og sivilsamfunnet å få innsikt i hvordan disse vurderingene gjøres og på hvilket informasjonsgrunnlag beslutningene om drift blir tatt.
Når rapporteringsplikt blir normalisert, tjener alle på det.
Åpenhetsloven er blant de første nasjonale lovene som setter opplysningsplikt for selskaper om sine aktsomhetsvurderinger. Lignende lover har allerede eksistert i Frankrike og er i ferd med å tre i kraft i Tyskland. Det store gjennombruddet blir trolig når EUs aksomhetsvurderingsdirektiv (CSDDD) trer i kraft til neste år. De endelige detaljene i denne loven er fortsatt under utarbeidelse, men direktivene er ventet å bygge på de samme elementene som åpenhetsloven inkluderer.
Når rapporteringsplikt blir normalisert, tjener alle på det. Forbrukerne for bedre informasjonsgrunnlag, bedrifter får bedre informasjon fra sine leverandører, og ikke minst, arbeiderne i leverandørkjeden blir synliggjort. Det handler ikke kun om å beskytte arbeidere for grove menneskerettighetsbrudd, men skal også sikre trygge arbeidsforhold og en lønn å leve av.
Det er en krevende oppgave å være den første som skal belyse noe, der det ikke har vært åpenhet tidligere. Det er rundt 9.000 bedrifter som er rapporteringspliktige slik det står i dag. De aller fleste av dem er rimelig langt unna kompetansenivået til et selskap som Telenor eller Yara om denne tematikken. Det er derfor ikke forventet at disse rapportene vil være like på tvers av alle bedrifter.
Norske forbrukeres preferanser er i endring.
Rapportering i seg selv løser heller ikke den grunnleggende tematikken, men når bedrifter verden over får økt etterspørsel om anstendige arbeidsforhold fra sine europeiske kunder har det en klar effekt.
Åpenhetsloven føyer seg inn i rekken over tiltak som norske og europeiske myndigheter har tatt i bruk for å utfordre bedrifters påstander om bærekraft. Det holder ikke lenger å ha en bærekraftig profil på en bedrift. Dette må nå bevises.
[ Åpenhetsloven starter en ny epoke for norske bedrifter ]
Selv om bevisbyrden er stor og vil trolig i første periode treffe noe skjevt, er det også en viktig anerkjennelse om at norske forbrukeres preferanser er i endring. Gjennom åpenhetsloven anerkjenner vi også at bedrifter har et samfunnsansvar som også går utover Norges grenser.
Norske bedrifter skal ikke bære verdens problemer på deres skuldre, men det er også på tide at forbrukere får innsyn i hva bedrifter faktisk gjør når de sier at de ivaretar sine verdikjeder.
[ Ber Statsforvalteren om tilsyn: – Kampen for min datter er som David mot Goliat ]
[ Kari vil sette verdensrekord i overlevelse av lungekreft ]