Mine dypt deprimerte venner skriver på Facebook at de ikke får hjelp. Jeg leser kronikker fra fagfolk, pasienter og pårørende som er bekymret. Jeg snakker med folk rundt meg. Alle er redde.
Jeg er også redd. Redd for at vi kjemper en nytteløs kamp. For at vi mister flere på veien. Vi mister allerede nesten to personer hver dag til selvmord. Hvor høyt må vi rope, før det skjer endringer i psykisk helsevern? Hvor mange må dø?
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/UCBFDU2R7RF5ZHE7UKYHJDCI4Q.jpeg)
Kjerkol forsnakket seg og sa at de vil gi 30 milliarder kroner til opptrappingsplanen for psykisk helse. Realiteten var 3. Men vi hadde trengt 30, minst.
3 milliarder, fordelt over ti år, gir ca 55.5 kr per innbygger i året. Hva får jeg for en femtilapp i 2023? Ikke en god psykolog, i hvert fall.
Vi kunne kanskje delt på det? Gitt til de som trenger det mest? Men, hvis du gir meg din femtilapp, hvem betaler for og hjelper deg hvis du får det vanskelig? Det spørsmålet får et dystrere og dystrere svar.
---
Trenger du noen å snakke med?
Her kan du få hjelp:
- Kirkens SOS: 22 40 00 40 eller chat: soschat.no
- Røde Kors: 800 33 321 eller chat: korspaahalsen.rodekors.no
- Mental Helse: 11 61 23 eller chat: sidetmedord.no
---
Behandlingstilbud og sengeplasser legges ned. Modum Bad har kuttet 3000 liggedøgn i år. Angstringen går konkurs. For noen dager siden kunne vi lese om hvor redd Linn Rosenborg er for at personlighetsklinikken på Ullevål kanskje legger ned, for å nevne noe. Flere organisasjoner har ikke fått tildelinger i årets statsbudsjett.
Vi trenger en reell ivaretakelse av både pasienter og ansatte, ikke fine ord og femtilapper.
Behandling av psykiske lidelser krever ofte tid og en god relasjon. Det lages ikke over natta på et samlebånd, men i nære menneskemøter over tid, uten press fra før du går inn døra til psykologkontoret. Får man det for femti kroner?
[ Vil gi personer som sliter med rus og psykiske lidelser et bedre og lengre liv ]
Jeg vil ikke at helsa mi skal bli delt opp i biter, pakket inn i ulike bokser - en pakke som skal inn på et samlebånd, kalt pakkeforløp. Jeg vil bli sett som et helt menneske, ikke som en vare som skal gjennom et system på den mest effektive måten. Angsten og depresjonen min kan ikke behandles hver for seg i hvert sitt pakkeforløp - jeg er bare én person som lever med hele min psyke og hele min kropp.
Med andre ord: Det skal mer enn en femtilapp til for å bygge opp igjen det som er bygget ned, bare i år. En opptrapping vil være når det reelle tilbudet og helsepersonells arbeidsforhold er av en slik karakter at det er bedre enn før. At flere får rett hjelp til rett tid.
Å rive ned og bygge opp det samme eller tilsvarende, er ikke en reell styrking av psykisk helsevern i Norge. Vi trenger en reell ivaretakelse av både pasienter og ansatte, ikke fine ord og femtilapper.
Hjelpen som er tilgjengelig, har en psykologspesialist nylig sammenlignet med en dårlig fungerende bilvask. Sist jeg sjekket, så kommer ikke en dårlig bilvask til å redde hverken meg eller noen av de jeg kjenner - ei heller ivareta de som jobber i bilvaskeriet.
Jeg roper for meg, selv og for de som ikke kan rope fordi de er for syke. For de som aldri rakk å rope før de ble borte. Noe må gjøres. Fort, og grundig.
[ Da livet var på det mørkeste, ba Henrik endelig om hjelp ]
[ Eldres psykisk helse: – Jeg er rasende og fortvilet ]
[ Er det virkelig nødvendig å gjøre juni til enda en desember? ]