Det gjør ikke mindre vondt å miste barna sine i Burkina Faso enn det gjør i Ukraina.
Den medmenneskeligheten vi viser overfor folk rammet av krisen i Ukraina må vi også vise overfor mennesker rammet av kriser i andre deler av verden.
Denne uken lanserte vi i Flyktninghjelpen vår årlige rapport om de ti mest neglisjerte fluktkrisene i verden. Burkina Faso som ligger øverst i år, har byttet plass med Den Demokratiske Republikken Kongo som i år er nummer to.
Med unntak av to land, er de andre åtte gjengangere. De var ikke bare neglisjert i fjor, de har vært det i lang tid, og krisene har dermed fått lov til å bli dypere og de blir vanskeligere å få en slutt på.
Når vi gjør analysen, ser vi på tre faktorer; medieoppmerksomhet, finansiering og politisk vilje. Landene på lista har det til felles at de sjelden havner på forsiden av en avis, det er minimalt med penger tilgjengelig til å gi menneskene det aller mest nødvendigste og det er liten politisk vilje til å løse problemene som er årsaken til krisene.
FN anslår at 239 millioner mennesker trenger nødhjelp i år, og over 100 millioner mennesker er på flukt. De menneskelige lidelsene er så enorme at det er vanskelig å ta det innover seg.
Som hjelpearbeider er det frustrerende å se at noen liv ser ut til å være verdt så mye mindre enn andre.
Familier blir myrdet på brutalt vis, hele landsbyer sendt på flukt og må klare seg uten vann og mat i flere dager og når de endelig er i trygghet er det svært liten hjelp å få selv om de mangler alt.
Aldri før har flere trengt hjelp, og aldri før har gapet mellom behov og tilgjengelige midler vært større.
For nødhjelpsarbeidere som oss, er det et viktig prinsipp at alle mennesker er like mye verdt og har nøyaktig de samme grunnleggende rettighetene enten du bor i Norge, Ukraina eller Sudan. Samtidig viser alle tall at det ikke er slik.
Den grusomme krigen i Ukraina har vist oss at der det er vilje så finnes det løsninger. Sjeldent er flyktninger blitt like varmt mottatt, og den økonomiske mobiliseringen er uten sidestykke i senere tid. Appellen for nødhjelp til Ukraina var nærmest fullfinansiert i fjor, i motsetning til støtten til kriser i andre deler av verden, som fikk halvparten av de pengene som var nødvendig eller mindre.
[ Juristforbundet og Redd Barna: Debatt Stopp forskjellsbehandlingen av barn som har flyktet til Norge ]
Det er ingen som ønsker at ukrainere skal få mindre hjelp. Likevel må man tørre å diskutere den enorme skjevfordelingen, konsekvensene av den og hva man skal gjøre for å sikre mer hjelp til dem som trenger det.
Jeg arbeidet i Sør-Sudan i flere år, en gjenganger på vår liste. Neglisjeringen berører meg personlig. De som rammes er mennesker med navn, drømmer og humor – selv om de har lite å le av om dagen. Som hjelpearbeider er det frustrerende å se at noen liv ser ut til å være verdt så mye mindre enn andre.
Men Ukraina-responsen gir også håp. Håpet er at beslutningstakere og alle andre mennesker tar med seg de gode erfaringene og gir andre mennesker i krise den samme muligheten til å overleve og fortsette sine liv i verdighet.
Flyktninghjelpen er derfor svært fornøyd med at det i tillegg til det store Nansenprogrammet for Ukraina, også fulgte med en ekstra økonomisk pakke til de mange landene som rammes hardt av krigens ringvirkninger.
Mange av disse landene hadde det vanskelig før krigen brøt ut, og fikk det enda verre.
[ Fylkesleder i Grønn Ungdom: Gi lengeværende papirløse opphold – for barnas beste! ]
Med øremerking av 75 milliarder til Ukraina over fem årene, er det viktig at Norge passer på at det ikke går på bekostning av de mange neglisjerte krisene og opprettholder eller øker bistandsnivået i årene som kommer.
Også hver og én av oss spiller en rolle. Selv om det er politikere som beslutter økonomisk støtte og politisk intervensjon, og journalister og redaktører som bestemmer hva som skal på trykk, starter alt med oss som enkeltmennesker.
Vi kan la menneskets verdi bli førende for hvordan vi snakker om andre rundt middagsbordet, hvordan vi deler av vår velstand, hvordan vi forholder oss til fremmede på bussen og tar imot en ny nabo som kanskje kommer fra en krise vi knapt tidligere har hørt om.
Og vi som er heldige å leve i et demokrati, kan påvirke de politiske beslutningene.
[ Victoria (15) flyktet fra Odesa: – Da krigen startet, forsto jeg det ikke med en gang ]