«Noen barn i Norge går helt under radaren. De er usynlige og har ikke tilgang til de rettighetene som barn skal ha». Slik innledet Kirkens Bymisjon sin nye rapport «De usynlige barna».
Rapporten handler om papirløse migrantbarn og barn av papirløse migranter i Norge. Papirløse migranter er mennesker som har fått avslag på asylsøknaden sin, men som av ulike grunner fortsetter å bo i Norge. Kanskje tør de ikke å reise tilbake til et farlig hjemland. Kanskje ønsker ikke hjemlandet dem tilbake på grunn av manglende papirer. De lever i skjul – uten rett til arbeid, utdanning, helsetjenester eller andre velferdsytelser i Norge.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/ZUPDUBDWBNCATFYG4LLZQTEEOY.JPG)
Papirløse barn har dårligere livskvalitet enn andre barn. Det gir utslag i mareritt, angst, stress, depresjoner og en følelse av håpløshet. Barn med lovlig opphold, men med papirløse foreldre, sliter med mange av de samme plagene som papirløse barn.
Barn som vokser opp med papirløse foreldre, har ingen som kan forsørge dem. Foreldrene deres får ikke lov til å jobbe. De får heller ikke økonomisk støtte, og har ofte ikke råd til bolig, mat, klær, medisiner eller leker.
Selv når barna har opphold, kan de miste tilgang til helsehjelp fordi foreldrene deres ikke kan legitimere sin relasjon til barna. Foreldrene bekymrer seg for økonomi, fremtid og barnas trygghet, og dette påvirker selvsagt foreldrenes omsorgsevne.
Barna som Kirkens Bymisjon har intervjuet, forteller at de må jobbe svart for å hjelpe til økonomisk hjemme. Barna spør ikke foreldrene sine om klær, ting eller opplevelser med venner fordi de vet at familien ikke har penger. Barna ser at foreldrene er lei seg, stresset og gråter mye, uten at de får den hjelpen de trenger.
Politikk som fratar foreldre oppholdstillatelse, går med andre ord ikke bare utover voksne, men også barn.
Jeg er selv 16 år. Jeg har aldri behøvd å bekymre meg for at jeg eller noen i min familie skal miste oppholdstillatelsen. Jeg er heldig!
Felles for papirløse barn og barn av papirløse, er at behandlingen av dem bryter med barns rettigheter. Hensynet til barnets beste – uansett oppholdsstatus – er nemlig et overordnet prinsipp i FNs barnekonvensjon og Barnevernloven.
Norske myndigheter er forpliktet til å behandle alle barn på norsk jord som likeverdige individer, og alltid vektlegge barns interesser når det tas stilling til spørsmål som har betydning for dem. Dette er et prinsipp vi er stolte av i Norge, men som vi virker til å glemme så snart det er snakk om barn som norske myndigheter ikke ønsker i landet.
Vi pleier å si at barn som vokser opp i ekstrem fattigdom uten rett til utdanning, blir frastjålet fremtiden sin. Når barn må leve på siden av det norske samfunnet fordi de selv eller familien deres ikke har papirer, er det norske myndigheter som stjeler barnas fremtid.
FNs verdenserklæring om menneskerettigheter hegner om familien som den grunnleggende enheten i samfunnet. Familien har krav på statens og samfunnets beskyttelse.
Miljøpartiet De Grønne vil gi papirløse barn oppholdstillatelse allerede etter fire år, og papirløse voksne oppholdstillatelse etter sju år i Norge – fordi det ikke nytter å beskytte barna uten å beskytte hele familien. Vi vil også gi papirløse rett til arbeid, utdanning og helsehjelp. Dette fordi vi mener at ingen skal måtte vise fram et papir for å ha krav på respekt, rettferdighet og grunnleggende rettigheter.
Jeg er selv 16 år. Jeg har vokst opp i en familie med papirer og rett til alle samfunnets velferdstjenester. Jeg har aldri behøvd å bekymre meg for at jeg eller noen i min familie skal miste oppholdstillatelsen. Jeg er heldig!
Andre er ikke like heldige. Når barn i dette samfunnet ikke har de samme rettighetene – når de sågar er usynlige – er det vår alles plikt å sette søkelyset på dette menneskerettighetsbruddet.
«Altfor mange har lukket øynene. Det er på tide å se nå», skriver Kirkens Bymisjon i rapporten.
[ Stian Bromark: Vær så snill, ikke vis empati – du kan bli fengslet i 25 år ]