Debatt

Rovdyrpolitikkens hjelpere

Målet må være en natur hvor dyrene kan leve sine liv som selvstendige og frie individer, uavhengig av oss, og hvor vi ikke må måle og kontrollere alt.

Jerv.
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I sin bok «The Creation» – en appell om å redde livet på jorden, vier den anerkjente og nå avdøde biologen Edward O. Wilson et avsnitt til jerven. Et dyr han nærer stor beundring for, og som for han står som legemliggjørelsen av det «det ville». Og han føyer til at så lenge jerven finnes, er det fortsatt uberørte områder på planeten.

Om han hadde levd i dag, og kjent til norsk jerveforvaltning, kan det være han hadde uttrykt seg annerledes.

I dag er jerven, i likhet med våre andre store rovdyr, en intenst overvåket art. Rovdyrene utstyres med GPS-sendere, de overvåkes med viltkameraer, de spores og det samles inn DNA.

Det skjer i et slikt omfang at vi må spørre: Er det ville dyr, og er de et uttrykk for «det ville» – altså det frie og utemmede, det vi ikke har kontroll over? Det som Henry David Thoreau kalte «wildness». Jeg mener svaret er nei.

Denne kontrollen med de store rovdyrene er en forutsetning for en rovdyrpolitikk som går ut på å holde bestandene på et kritisk lavt nivå, og for at de skal kunne forvaltes med en presisjon som ikke tillater at det finnes flere individer/familiegrupper enn akkurat det politikerne har bestemt.

Jeg har noen ganger konfrontert forskere med hvordan de ser på sin rolle i en slik sammenheng. Svaret er alltid det samme; deres oppgave er å framskaffe kunnskap, og det er opp til andre å arbeide politisk. Og så føyes det til at det er nettopp på grunn av de lave bestandsmålene vi trenger gode bestandstall.

Manglende etisk refleksjon og diskusjon om den vitale rollen forskere og Statens Naturoppsyn spiller i å opprettholde dagens rovviltpolitikk er overraskende.


Etter min mening er det å snu saken på hodet, og unnslå seg ansvaret for at forskerne fungerer som en nødvendig forutsetning for Norges uansvarlige rovdyrpolitikk. En politikk hvor vi i praksis overlater ansvaret for levedyktige bestander til Sverige.

Kunnskap er naturligvis viktig, det er de invaderende metodene som brukes og rollen forskerne spiller jeg reagerer på. I det minste burde vi forvente at langt flere forskere deltar i rovviltdebatten.

En annen instans som også tjener som rovdyrpolitikkens hjelpere er Statens Naturoppsyn og deres ansatte. Hva tenker de som sitter med pumpehagla i helikopteret på jakt etter en ulv som desperat flykter for livet? Eller de som står med revolveren i beltet og spaden i hånda og graver ut et jervehi, slik vi så i NRK-serien «Villmarkas voktere»?

Det er mennesker som kanskje en gang søkte seg til en etat fordi de ville beskytte sårbar natur, ikke ødelegge den. Også her er svaret at de bare utfører ordre. Det er tvilsom argumentasjon som jeg har møtt helt siden jeg konfronterte Statens Naturoppsyn med deres rolle da Atndalsflokken ble slaktet i 2001.

Ingen tvinger noen til å utføre slike oppdrag og hver og en av oss må stå ansvarlig for de valg vi gjør i livet, enten det er på jobb eller i fritiden. Manglende etisk refleksjon og diskusjon om den vitale rollen forskere og Statens Naturoppsyn spiller i å opprettholde dagens rovviltpolitikk er overraskende.

Om den forekommer på kammerset, vet jeg ikke. Den trenger i hvert fall i veldig liten grad opp til overflaten og ut i offentligheten.

Som jeg påpekte innledningsvis er en del av denne diskusjonen også vår trang til å kontrollere og overvåke natur. Også det er et etisk, for ikke å si filosofisk spørsmål som nesten aldri diskuteres.

Arne Johan Vetlesen er inne på noe av dette i et essay i Morgenbladet 9. desember, hvor han påpeker at ville dyr og deres suverenitet i å utfolde seg til fulle uten kontakt med oss, uten å trenge oss, er noe som er i ferd med å bli brutt. Det er både fordi de er blitt så få og fordi de er kommet under vår kontroll og er blitt avhengige av oss.

Målet må være en natur hvor dyrene kan leve sine liv som selvstendige og frie individer, uavhengig av oss, og hvor vi ikke må måle og kontrollere alt. Det er først da vi kan oppnå det som er Wilsons ideal.

Mer fra: Debatt