Én av løsningene ligger i vårt eget arbeidsliv, men ingen kan ta ansvaret for å skape et mer åpent og fleksibelt arbeidsliv alene.
Arbeidslivet er fylt med mekanismer som gjør det vanskelig tilgjengelig for mange. Som for «Aisha» (40) som har fått språkkurs, arbeidstrening og hatt ulike praksisplasser i korte perioder i nesten 20 år, uten å få mulighet for fast arbeid. «Aisha» er nå ansatt hos meg, og jeg kommer tilbake til hvordan snart.
En enkelt arbeidssøker kan ikke bære ansvaret alene for å skaffe seg arbeidserfaring og få innpass til det ordinære arbeidslivet. Næringslivet, NAV eller en bydel kan heller ikke alene skape et åpent og mer fleksibelt arbeidsliv.
Ideell sektor får det heller ikke til alene, da vi er totalt avhengig av de andre nevnte. Da må vi som samfunn organisere oss på nye måter, for ingen er tjent med at ikke alle får bidra.
Det kan virke selvsagt, og det er lett å argumentere godt for hvorfor deltakelse i arbeidslivet er viktig. Samtidig er det kanskje fint med en påminnelse om hvor sentralt arbeidslivet faktisk kan være for den enkelte og for samfunnet som helhet.
1. mai – arbeidernes internasjonale kampdag – ble min anledning for å få minne om det.
Tilgang til utdanning og arbeid kan være avgjørende for reell deltakelse og tilhørighet.
Arbeidsplassen er en viktig arena for nettverk og fellesskap, et sted for selvutvikling, anerkjennelse og læring. Deltakelse i arbeidslivet kan bidra til individuell frihet og økt samfunnsdeltakelse. Arbeidsinntekt er med på å utjevne sosiale forskjeller og gir den enkelte grunnlag for å forsørge seg selv, barn og familie.
Mange av oss tilbringer store deler av dagen på arbeid og etter hvert store deler av livet. Jobben blir en stor del av identiteten vår. Jobben er en del av deg, og du er en del av jobben.
Selv jobber jeg som prosjektleder i et samskapingsprosjekt, Bærekraftige fellesskap, som ansetter personer med liten eller ingen arbeidserfaring eller formell utdanning i Norge. Alle har en annen kulturell erfaring enn meg og snakker langt flere språk enn hva jeg selv behersker. Jobben i prosjektet er den første reelle arbeidserfaringen i Norge, og arbeidsoppgavene består i å lage varm lunsj til offentlige barnehager i bydelen. En meningsfull oppgave som utgjør en forskjell i nabolaget de selv bor. Prosjektet er et resultat av at bydel Alna, NAV Alna, områdesatsingen i Oslo, befolkningen i området og Kirkens Bymisjon har gått sammen om å løse utfordringer vi ser.
Som nærmeste leder for personer ansatt i sin første jobb, kan jeg fordi jeg selv vokste opp i Norge, gi tilgang til relevant informasjon om andre deler av samfunnet som kulturliv, tradisjoner og normer – eller fortelle hvor du kan kjøpe strøsand eller finne en god innboforsikring.
[ Circle K-ansatte blir utskjelt, truet og trakassert av kunder ]
Arbeidsplassen vi skaper sammen blir sentral for opplæring i norsk arbeidsliv, samtidig gir den større deltakelse i samfunnet. På samme måte blir de ansatte min lyttepost til livet, erfaringene og utfordringer til mine medsøstre i byen vår.
«Aisha» som jeg nevnte innledningsvis forteller om betydning av å få arbeid: «Det er fint å jobbe, og få snakke norsk med flere. Her treffer jeg nye og andre mennesker. Arbeidet gjør at jeg har fått andre rutiner hjemme».
Mennesker på flukt har større helseutfordringer enn gjennomsnittsbefolkningen, både psykisk og fysisk. Det er neppe overraskende. Befolkningsstudier og levekårsundersøkelser blant innvandrerbefolkningen bekrefter dette. Sammenlignet med majoritetsbefolkningen, forekommer angst, depresjon og andre fysiske plager hyppigere.
En betydelig andel av den psykiske uhelsen skyldes, ifølge forskeren og psykologspesialist Zemir Popovac, ikke krigen eller flukten, men en isolert tilværelse i det nye landet – for eksempel her i Norge.
[ Sosial dumping: «Ikke glem Janusz i integreringsarbeidet» ]
Den som har vært på flukt eller vandring, og som kommer til trygghet i et nytt land, kan oppleve å «miste seg selv» i den nye tilværelsen. At problemene først og fremst skyldes tilværelsen her, er rett og slett veldig trist og dramatisk for oss som samfunn. Samtidig gir det oss en mulighet til å gjøre noe med det.
Tilgang til utdanning og arbeid kan være avgjørende for reell deltakelse og tilhørighet. Alle aktører som har ressurser, makt og mulighet, bør ta sin del av ansvaret for å få det til. Å ha et arbeid er tett forbundet med helse. Helsetjenestene våre kan heller ikke ta ansvar for god psykisk og fysisk helse alene.
Vi i Bærekraftige fellesskap, og hos andre tiltak i Kirkens Bymisjon, ser et arbeidsliv med høye terskler for å komme inn, der mange opplever at de ekskluderes. Arbeidslivet er preget av høye krav til tempo og leveranser, sterke markedskrefter, effektivitetspress og lite fleksibilitet. Vi ser at arbeidslivet blir mer spesialisert, og utilgjengelig dersom en ikke har riktig og tilstrekkelig kompetanse og erfaring.
Samskaping kan være ett virkemiddel for å styrke sosialt arbeid og sosial innovasjon gjennom partnerskap på tvers av sektorer. Prosjektet jeg jobber i har samskaping som metodikk, og gjennom et tettere og formalisert samarbeid på tvers av ideell og offentlig sektor, oppleves innsatsen gjensidig forpliktende. Det gjør arbeidet mer spennende, og både gevinst og fallhøyde større enn om vi hadde drevet arbeidet alene.
Jeg tror ikke på at vi klarer å skape et mer åpent og fleksibelt arbeidsliv, uten å gå sammen på tvers av sektorer og uten å involvere de det gjelder. Vi må bli gjensidig avhengig av hverandre, som et bærekraftig fellesskap. Vi har ikke råd til at helseutfordringene fortsetter, isolasjon tiltar og at de sosiale forskjellene øker, samtidig som at vi vet at noe av løsningene ligger i vårt eget arbeidsliv.
Gratulerer med dagen!
[ Ekspert: – Femdagers kontoruke er «utrydda» ]
[ Fikk du ikke jobben? Her er Stians tips til hva du kan gjøre annerledes ]